SENG
I bibelsk tid varierte folks sovesteder – slik som de også gjør i dag – både hva type, stil og konstruksjon angår, avhengig av den enkeltes økonomi, status i livet og skikk og bruk. Fattigfolk, gjetere og reisende sov ofte på bakken, kanskje med en pute eller matte som underlag. Herskere og rikfolk hadde kostbare og kunstferdig utsmykkede senger i sine boliger.
Det vanlige hebraiske ordet for «seng» er misjkạv, fra roten sjakhạv (å legge seg). (1Mo 49: 4; 2Mo 22: 27) Det vanlige greske ordet for «seng» er klịne, fra klịno (å bøye, lene, legge). (Mt 9: 2; Lu 9: 58, Int) Et annet gresk ord for «seng», koite, som i sin grunnleggende betydning betegner et sted hvor man legger seg ned (Lu 11: 7), blir også brukt om «ektesengen» (He 13: 4) og om «ulovlig omgang» (Ro 13: 13); i overført betydning blir det brukt om unnfangelse av et barn. (Ro 9: 10) Andre hebraiske ord for steder hvor en legger seg, er mittạh (seng, løybenk), ʽẹres (divan, seng) og jatsụaʽ (leie). Det greske ordet krạbattos betegner en båre. (Mr 2: 4) Bibelskribentene skilte ikke alltid mellom disse forskjellige begrepene, men brukte ofte to eller flere ord om samme gjenstand. (Se f.eks. 1Mo 49: 4 [«seng» og «leie»]; Job 7: 13 [«divan» og «seng»]; Sl 6: 6 [«seng» og «divan»]; Mt 9: 6; Mr 2: 11 [«seng» og «båre»].) Man brukte en seng når man sov om natten eller hvilte seg i løpet av dagen (2Sa 4: 5–7; Job 33: 15), når man var syk eller hadde samleie (Sl 41: 3; Ese 23: 17), og som hvilested for en død i et stort gravsted (2Kr 16: 14). Den skikk å ligge til bords forutsatte at man brukte løybenker. (Est 7: 8; Mt 26: 20; Lu 22: 14) Det fantes også bæresenger, som personer av høy rang kunne bæres omkring i. – Høy 3: 7–10; se BÆRESENG.
Til en seng hørte gjerne visse tilbehør, for eksempel en pute. Da Jesus seilte over Galilea-sjøen, falt han i søvn «på en pute» i akterstavnen på båten. (Mr 4: 38) I den kaldere årstiden brukte man ’et vevd teppe’ eller noe annet til å legge over seg (Jes 28: 20), men vanligvis sov man i de klærne man gikk i om dagen; det var derfor Moseloven forbød at man beholdt en annens kledning etter solnedgang: «Den er det eneste han har å dekke seg med. . . . Hva skal han ellers legge seg i?» – 2Mo 22: 26, 27.
I Orienten bestod sengen ofte av en enkel strå- eller sivmatte, som kanskje var blitt gjort litt mer komfortabel med et vattert teppe eller en slags madrass. Når den ikke var i bruk, ble den rullet sammen og lagt vekk. En mer permanent innretning var en sengeramme på fire ben, laget av tre, som hevet den som sov, opp fra bakken eller gulvet. (Mr 4: 21) Denne typen seng ble om dagen brukt som benk eller divan til å sitte på. De enkle, bårelignende sengene veide ikke stort og var derfor lette å ta med seg. – Lu 5: 18, 19; Joh 5: 8; Apg 5: 15.
De velstående hadde senger som var forsynt med flotte, rikt broderte tepper. «Med tepper har jeg pyntet min divan, med mangefargede stoffer, lin fra Egypt. Jeg har strødd min seng med myrra, aloe og kanel,» sa en forførende prostituert kvinne. (Ord 7: 16, 17) Det tales også om «løybenker av gull og sølv» i et persisk palass, og profeten Amos sa at de opprørske israelittene satt på «en praktfull løybenk» og på «en Damaskus-divan» og lå på «løybenker av elfenben». – Est 1: 6; Am 3: 12; 6: 4.
De som hadde råd til å bo i store hus, hadde separate soverom, eller sengekamre. (2Mo 8: 3; 2Kg 6: 12; 11: 2) Om sommeren, når det var varmt, sov man ofte på hustakene, hvor det var kjøligere.
En seng, eller et leie, blir i Bibelen også brukt i billedlig betydning. De døde blir for eksempel sammenlignet med noen som ligger på et leie, eller en seng. (Job 17: 13; Ese 32: 25) Jehovas lojale ’roper av glede på sine senger’, i motsetning til de egensindige, som ligger og hyler og tenker ut det som er ondt, på sine senger. (Sl 149: 5; Ho 7: 14; Mi 2: 1) I motsetning til Ruben, som i sin hensynsløse tøylesløshet hadde omgang med sin fars, Jakobs, medhustru og derved vanhelliget sin fars leie (1Mo 35: 22; 49: 4), må de kristne ikke på noen måte besmitte «ektesengen», den hellige, ekteskapelige ordning. – He 13: 4.