BE’ER

(Bẹ’er) [brønn].

Det hebraiske ordet be’ẹr betegner vanligvis en brønn til forskjell fra en naturlig kilde (hebr. ʽạjin). Det opptrer vanligvis som et av leddene i et stedsnavn. – Jf. BE’ER-ELIM; BE’ER-SJEBA.

1. Etter at israelittene hadde krysset Arnon på vei til det lovte land, kom de til Be’er. (4Mo 21: 13–16) Her ble det gravd en brønn – det var tydeligvis stammenes overhoder, eller fyrster, som gjorde dette med sine egne staver – og det sprang fram vann. Denne hendelsen var foranledningen til den poetiske sangen som er gjengitt i versene 17 og 18.

På grunn av den rolle fyrstene spilte i forbindelse med gravingen av brønnen, er det noen som mener at dette stedet er identisk med Be’er-Elim (dette navnet betyr «de store trærnes brønn»). (Jes 15: 8) Beliggenheten er uviss, men man mener det er sannsynlig at stedet lå i elvedalen Wadi Tamad, som ligger nord for Arnon og 56 km øst for Dødehavet. Her er det lett å finne vann uten å behøve å grave så veldig dypt.

2. Et sted som Jotam, sønn av Gideon (Jerubba’al) flyktet til da han hadde avslørt Abimeleks svik. (Dom 9: 3–5, 21) Noen mener at stedet kan være identisk med al-Bira, 12 km nord for Bet-Sjan og sørøst for Tabor-fjellet, mens andre setter det i forbindelse med Be’erot. (Se BE’EROT.) Men i og med at det ikke sies noe som helst om i hvilken retning Jotam flyktet fra fjellet Garisim, er identifiseringen nokså uviss.