BEN, I

[sønn].

1. En levittisk musiker på Davids tid som var med på å føre paktens ark til Jerusalem. – 1Kr 15: 15, 18.

2. Det hebraiske prefikset ben opptrer ofte i navn, for eksempel i Benjamin («høyre hånds sønn») og Ben-Ammi («sønn av mitt folk [dvs. mine slektninger]»). Det svarer til bar i arameiske navn, som i Barnabas («trøstens sønn»). (Apg 4: 36) Det brukes ofte til å angi andre forhold enn far-sønn-forhold; det brukes for eksempel om etnisk tilhørighet: «Israels sønner [benẹ]», «kusjittenes sønner» (2Kr 35: 17; Am 9: 7); om tilknytning til et sted: «provinsens sønner» (Esr 2: 1); i andre karakteristikker: «ungdoms sønner», «urettferdighetens sønner» (Sl 127: 4; Ho 10: 9).