BLODSKYLD

Det hebraiske ordet for «blod» (dam; flt. damịm) brukes i noen tilfeller om den skyld man pådrar seg ved å utgyte uskyldig blod, og det gjengis derfor med «blodskyld». – 2Mo 22: 2, NW, fotn.; 1Kg 2: 37, NW, fotn.

Helt siden den rettferdige Abels blod ropte fra jorden, har «hender som utgyter uskyldig blod», hørt til det mest vederstyggelige i Jehovas øyne. (Ord 6: 16, 17; 1Mo 4: 10; Sl 5: 6) Mennesker har også lenge vært klar over blodets hellighet. Da Noah og hans familie kom ut av arken, fikk de vite hvilke alvorlige konsekvenser det ville få for dem hvis de pådrog seg blodskyld. – 1Mo 9: 6; 37: 21, 22; 42: 22.

Med tiden ble det innført lover som presiserte hvilke forbrytelser det var dødsstraff for, slik at enhver kunne vite hva han måtte unngå for ikke å pådra seg blodskyld. Andre lover krevde at man traff forholdsregler så man ikke uforsettlig kom til å utgyte uskyldig blod. Man skulle for eksempel sette opp rekkverk rundt de flate hustakene for at folk ikke skulle falle ned fra dem. (5Mo 22: 8) En mann måtte sørge for å passe på oksen sin, slik at den ikke stanget folk. (2Mo 21: 29) Hvis man drepte en tyv som brøt seg inn om natten, pådrog man seg ikke blodskyld, men hvis det skjedde om dagen, stilte saken seg annerledes. (2Mo 22: 2, 3) Det ble opprettet tilfluktsbyer hvor en som drepte noen av vanvare, kunne søke beskyttelse mot blodhevneren. (4Mo 35: 25; 5Mo 19: 9, 10; Jos 20: 2, 3; se BLODHEVNER.) Hvis Esekiel sviktet som Israels vaktmann, ville innbyggernes blod komme over hans hode. (Ese 3: 18, 20; 33: 6, 8) Med dette i tankene forstår vi hva apostelen Paulus mente da han erklærte seg fri for blodskyld. – Apg 18: 6; 20: 26.

Bibelen omtaler både noen som var fri for blodskyld, og noen som ikke var det, og de sistnevnte tjener som advarende eksempler. Vi har for eksempel Saul, som en gang unngikk å pådra seg blodskyld ved å unnlate å drepe David, men som senere førte blodskyld over hele sitt hus ved at han drepte noen av gibeonittene. (1Sa 19: 5, 6; 2Sa 21: 1) Det var også andre som på forskjellige måter pådrog seg blodskyld. (Dom 9: 24; 2Sa 1: 16; 4: 6–12) David unngikk derimot å pådra seg blodskyld fordi han gav akt på Jehovas advarsel gjennom Abigajil. (1Sa 25: 24–26, 31, 33) Byen Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t. på grunn av sin store blodskyld. (Ese 22: 2–4; 23: 37, 45) De religiøse lederne på Jesu tid kunne like lite som lederne på Jeremias tid si seg fri for blodskyld, for også deres kappefliker var røde av blod fra Jehovas trofaste tjenere. (Jer 2: 34; Mt 23: 35, 36; 27: 24, 25; Lu 11: 50, 51) Den store «skjøge», Babylon den store, har så stor blodskyld at det sies at hun er drukken av Jehovas folks blod. – Åp 17: 5, 6; 18: 24.

De som har en slik blodskyld, er, som David sa, ikke verdige til å oppleve halvdelen av sine dager. (Sl 55: 23) Alle bør i likhet med David be om at Jehova må fri dem fra blodskyld og fra dem som har blodskyld. (Sl 51: 14; 59: 2; 139: 19) Som forutsagt i Åpenbaringen vil den tid snart komme da et mektig lovprisningskor vil lyde til pris for Jehova fordi de siste rester av Babylon den store vil være ødelagt og blodet av alle de uskyldige for evig vil være hevnet. – Åp 19: 1, 2.

De kristne greske skrifter nevner tre måter som en kristen kan pådra seg blodskyld på overfor Gud: (1) ved å utgyte blod, det vil si ved å gjøre seg skyldig i drap; dette innbefatter aktiv eller passiv støtte til en organisasjon som har blodskyld (for eksempel Babylon den store [Åp 17: 6; 18: 2, 4], eller andre organisasjoner som har utgytt mye blod [Åp 16: 5, 6; jf. Jes 26: 20, 21]); (2) ved å spise eller drikke blod i en eller annen form (Apg 15: 20); (3) ved å unnlate å forkynne det gode budskap om Riket og således holde livreddende opplysninger tilbake. – Apg 18: 6; 20: 26, 27; jf. Ese 33: 6–8.