KLAGESANG

Et lyrisk dikt eller et musikkstykke som gir uttrykk for dyp sorg, for eksempel sorgen over en nær venns eller slektnings død; en elegi. I Ny verden-oversettelsen er «klagesang» som regel oversatt fra det hebraiske ordet qinạh, som betegner en vemodig sang, en elegi, en sørgesang.

Det hebraiske ordet sjiggajọn i overskriften til Salme 7 blir også oversatt med «klagesang» og kan betegne en følelsesladet sang med hurtige rytmeskift. (NW, fotn.) I Habakkuk 3: 1 forekommer ordet i flertall og er her gjengitt med «klagesanger». Slike sanger var forbundet med jammer og verop. (Ese 2: 10) Noen klagesanger er blitt nedskrevet og bevart. Andre Krønikebok 35: 25 forteller at Jeremia sang en klagesang over den avdøde kong Josjia og viser at det en gang fantes en samling av klagesanger (qinọth), for det sies: «Alle sangerne og sangerinnene fortsetter å tale om Josjia i sine klagesanger den dag i dag; og de har gjort dem til en forordning i Israel, og se, de står oppskrevet blant klagesangene.»

At klagesanger blir forbundet med sorg, framgår også av Jehovas ord til det troløse Israel: «Jeg vil forvandle deres høytider til sorg og alle deres sanger til klagesang.» (Am 8: 10) En klagesang, eller sørgesang, kunne handle om det å være forkastet av Jehova, eller den kunne stille tidligere gunstige forhold opp som en motsetning til en senere ulykkelig situasjon. (Jer 7: 29; Ese 19: 1–14) Klagesanger ble sunget på en klagende, messende måte, ofte av kvinner. – Ese 27: 32; Jer 9: 20.

Noen klagesanger var av historisk art og ble skrevet etter en sørgelig begivenhet, for eksempel en kjær venns død. Et eksempel på dette er den klagesangen David sang i sin sorg over Saul og Jonatan, som hadde falt på Gilboa-fjellet under krigen mot filisterne. (2Sa 1: 17–27; 1Sa 31: 8) Kong David sang også en klagesang over Abner etter at Abner var blitt begravet. (2Sa 3: 31–34) Klagesanger over en persons død kan ha blitt skrevet for blant annet å trøste de etterlatte, men blant Guds trofaste tjenere hadde de ikke som formål å forherlige den avdøde. – For 9: 5, 10.

Den bibelske boken Klagesangene er en klagesang som ble skrevet av Jeremia etter babylonernes ødeleggelse av Jerusalem i 607 f.v.t. Den uttrykker sorg over ødeleggelsen, men også tro på og tillit til Jehova, og det femte kapitlet blir innledet med en appell til Jehova Gud om å huske sine tjenere, som var blitt «farløse». – Kla 3: 22–27; 5: 1–3; se KLAGESANGENE.

Noen av de klagesangene som er nedskrevet i Bibelen, er profetiske og skildrer på en malende måte en kommende ulykke, noen ganger som om den allerede hadde inntruffet. Det ble istemt profetiske klagesanger om Tyrus og Tyrus’ konge (Ese 26: 17; 27: 1, 2; 28: 11–19) og om farao og Egypt (Ese 32: 2–16). Det blir også nevnt at det skulle istemmes en klagesang over Juda og Jerusalem i forbindelse med at landet ble lagt øde av babylonerne. – Jer 9: 9–11.