EN-EGLAJIM

(En-Ẹglajim) [to kalvers kilde].

I et syn med symbolsk betydning som Esekiel fikk, ble det sagt at Dødehavets salte vann skulle bli «friskt», og at det skulle stå fiskere ved dets bredder fra En-Gedi til En-Eglajim. (Ese 47: 8–10) Selve navnet tilsier at det dreier seg om et sted som lå ved en kilde. De fleste kommentatorer setter En-Eglajim i forbindelse med Ain Feshka, ved Dødehavets nordvestlige bredd. Ain Feshka og Ain Jidi (navnet En-Gedi er bevart i dette navnet), som ligger 29 km lenger sør, er de eneste større oasene på Dødehavets vestbredd. Det er imidlertid noen som foreslår et sted på Dødehavets sørøstlige bredd, i nærheten av Soar. På grunnlag av gamle dokumenter som omtaler et distrikt som het Agaltain, trekker Yigael Yadin den konklusjon at «det er tydelig at ’Agaltain-distriktet’ er området omkring den sørøstlige delen av Dødehavet . . . Hvis det er en forbindelse mellom Agaltain og En-Eglajim i Esekiels profeti om Dødehavet (Esek. 47: 10: ’og det skal skje at fiskere skal stå langs det fra En-Gedi og helt til En-Eglajim’), skal passasjen tolkes slik at Havet skulle bli leget fra kyst til kyst – et meget levende og klart bilde. Det er ikke nødvendig å lete etter En-Eglajim langs vestkysten (det er nylig blitt foreslått å identifisere det med Ain-Feshkha), da en slik identifisering ville begrense det profetiske synet til utelukkende å gjelde vestbredden». – Israel Exploration Journal, Jerusalem 1962, 12. årg., s. 250, 251.