DOMSFULLBYRDELSE

For at lover, bud og befalinger skal ha noen kraft, må de håndheves juridisk. Domsfullbyrdelse er vanligvis ensbetydende med fullbyrdelse av straff, noen ganger dødsstraff, som følge av lovbrudd. Den høyeste lov har ikke bare en Lovgiver, men også en Domsfullbyrder: «Jehova er vår Dommer, Jehova er vår Lovgiver, Jehova er vår Konge.» «Det er én som er lovgiver og dommer.» (Jes 33: 22; Jak 4: 12) Jehova selv kan således fullbyrde dommer og føre hevn over dem som bryter hans lov. – 2Mo 12: 12; 5Mo 10: 17, 18; Ese 25: 11–17; 2Te 1: 6–9; Jud 14, 15.

Jehova har også bemyndiget andre til å fullbyrde dommer. I 1. Mosebok 9: 5, 6 sies det for eksempel: «Blodet av deres sjeler skal jeg kreve tilbake. . . . av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde.» I denne forbindelse fikk «blodhevneren» et bestemt ansvar for at dommen ble fullbyrdet. (4Mo 35: 19; se BLODHEVNER.) Avhengig av omstendighetene var bemyndigelsen til å fullbyrde dommen i noen tilfeller gitt til Israels prester (4Mo 5: 15–31) eller til hele menigheten; i det sistnevnte tilfellet skulle øyenvitnene ta ledelsen i domsfullbyrdelsen. (3Mo 24: 14–16; 5Mo 17: 2–7) Også dommere og konger og de som de utpekte, hadde myndighet til å fullbyrde dommer. – Dom 8: 20, 21; 2Sa 1: 15; 1Kr 14: 16; 2Kg 9: 6–9; 10: 24–28; Jer 21: 12; 22: 3.

Fortidens herskere var omgitt av betrodde livvakter som kunne få i oppdrag å fullbyrde sin herres dommer. Potifar var sjef for faraos livvakt. (1Mo 37: 36; 41: 12) Det var en av Herodes’ livvakter som halshogde døperen Johannes. – Mr 6: 27.

I Israel ble dødsstraff fullbyrdet enten ved steining eller ved sverdet. (3Mo 20: 2; 2Sa 1: 15) Jehovas messianske Konge, Herren Jesus Kristus, og hans lojale himmelske medhjelpere er av «hele jordens Dommer» blitt bemyndiget til å fullbyrde hans dom. – 1Mo 18: 25; Sl 149: 6–9; Åp 12: 7–9; 19: 11–16; 20: 1–3.