ESER

(Ẹser).

1. [muligens: samle; hope opp]. En av horittenes sjeiker i Se’ir-landet. (1Mo 36: 20, 21, 30) Horittene ble senere drevet bort og tilintetgjort av Esaus sønner. (5Mo 2: 22) Her betyr navnet Eser muligens «samle; hope opp», ettersom stavemåten på hebraisk avviker fra den formen som brukes for nr. 2–6, og som betyr «hjelp».

[2–6: hjelp]

2. Sannsynligvis en sønn av Efraim som sammen med sin bror Elad ble drept av mennene i Gat «fordi de kom ned for å ta buskapen deres». – 1Kr 7: 20, 21.

3. En sønn av Hur av Juda stamme; han ble kalt «Husjas far». Husja var enten en person eller en by i Juda. – 1Kr 4: 1, 4; se HUSJA.

4. Overhodet for de elleve tapre gadittene som gikk over til David i ødemarken mens han fortsatt «hadde begrenset råderom på grunn av Saul». Som overhode var Eser øyensynlig den største og svarte derfor til «tusen». – 1Kr 12: 1, 8, 9, 14.

5. En sønn av Jesjua og fyrste over Mispa som under Nehemjas ledelse i 455 f.v.t. var med på å utbedre et stykke av Jerusalems mur. – Ne 3: 19.

6. En av prestene i den prosesjonen som Nehemja arrangerte ved innvielsen av Jerusalems gjenoppbygde mur i Jerusalem i 455 f.v.t. – Ne 12: 31, 41, 42.