ESJON-GEBER

(Ẹsjon-Gẹber).

Et sted som første gang er nevnt i forbindelse med at israelittene slo leir der henimot slutten av den 40-årige ørkenvandringen. Det neste stedet de slo leir, var Kadesj i Zin-ødemarken. (4Mo 33: 35, 36) Fra Kadesj ble det sendt en forespørsel til Edoms konge om tillatelse til å dra gjennom landet hans, men dette ble avslått. (4Mo 20: 14–22) Som Moses senere fortalte: «Dermed drog vi videre, bort fra våre brødre, Esaus sønner, som bor i Se’ir, fra Araba-veien, fra Elat og fra Esjon-Geber.» (5Mo 2: 8) Andre steder kommer det fram at både Elat (Elot) og Esjon-Geber lå ved Rødehavet, tydeligvis innerst i Akababukta, Rødehavets nordøstlige gren. – 1Kg 9: 26; 2Kr 8: 17.

I tråd med 5. Mosebok 2: 8 fortelles det i den tidligere beretningen i 4. Mosebok 21: 4 at israelittene «drog fra fjellet Hor [hvor Aron døde] langs veien til Rødehavet for å dra rundt Edoms land». Noen bibelkommentatorer mener at israelittene gikk til sørenden av Dødehavet da de gikk fra fjellet Hor, og at de gikk opp gjennom Zered-elvedalen (som dannet grensen mellom Edom og Moab). Mange andre er imidlertid av den oppfatning at de nevnte skriftstedene forutsetter at israelittene måtte gå en større omvei for å komme utenom Edoms kjerneområde, at de måtte gå tilbake «langs veien til Rødehavet», til Esjon-Geber-området. De sier at israelittene trolig fulgte en rute som brakte dem sørover mot Akababukta, og at de ved et bestemt punkt nord for Esjon-Geber dreide og fulgte Wadi Yatm mot nordøst, langs den sørlige randen av Edoms sørligste fjellmassiv.

I Salomos regjeringstid. Den neste gangen Esjon-Geber er nevnt, er over 400 år senere, i Salomos regjeringstid (1037–998 f.v.t.). Her fikk Salomo bygd og sjøsatt en flåte av skip, som han bemannet med både fønikiske og judeiske sjøfolk. Fønikerkongen Hiram fra Tyrus, som også var svært aktiv innenfor skipsfart, samarbeidet med Salomo i denne virksomheten. (1Kg 9: 26–28; 10: 11) Omkring hundre år senere prøvde kong Jehosjafat (936–ca. 911 f.v.t.) å få i gang denne skipsfartsindustrien på nytt, men lyktes ikke med det, fordi skipene hans ble slått til vrak, slik Jehova hadde forutsagt. – 1Kg 22: 48, 49; 2Kr 20: 36, 37.

Det er verdt å merke seg at noen av skipene, både i Salomos og i Jehosjafats tilfelle, ikke bare skulle gå til Ofir, men også til Tarsis. (2Kr 9: 21; 20: 36, 37) Noen har ment at skip som seilte ut fra Esjon-Geber, neppe kan ha seilt til Tarsis på den tiden, ettersom det finnes sterke vitnesbyrd om at Tarsis lå i Spania. Se i den forbindelse artikkelen TARSIS (nr. 4), som nevner muligheten av at det eksisterte en kanal mellom Nilen og Rødehavet. Hvis det eksisterte en slik kanal, kan dette være forklaringen på at kong Hiram kunne sende ikke bare menn, men også «skip», til Esjon-Geber og Elot (Elat), så Salomo kunne bruke dem. (2Kr 8: 17, 18) Det er på den annen side blitt framholdt at skipene kan ha blitt sendt til et sted ved kysten av Filisterlandet, tatt fra hverandre, fraktet over land til Akababukta og satt sammen igjen der. De som mener dette, peker på at korsfarerne senere brukte en lignende metode. I området omkring Esjon-Geber finnes det palmelunder, men ikke trær som egner seg til skipsbygging, så det virker iallfall sannsynlig at det i det minste ble sendt tømmer dit fra skoger andre steder, enten det nå ble sendt gjennom en kanal mellom Nilen og Rødehavet eller over land.

Beliggenhet. Nøyaktig hvor Esjon-Geber lå, kan ikke fastslås med sikkerhet. De fleste kommentatorer holder Tell al-Kheleifeh (Ezyon Gever), som ligger 500 m fra Akababukta og 3 km nordvest for den nåtidige byen Akaba, for å være det mest sannsynlige alternativet. Ved utgravninger der har man avdekket rester fra fem større bosetningsperioder, og man mener å kunne datere den eldste av disse til Salomos tid. Arkeologene har imidlertid ikke funnet noe som de daterer til et tidligere tidspunkt, altså ingenting som dateres til den tiden da utgangen av Egypt fant sted. Derfor har noen trukket den konklusjon at enten må det Esjon-Geber som eksisterte på Moses’ tid, ha ligget et annet sted, eller så må de eldste husene, som nok var enkle konstruksjoner av leirstein, ha gått i oppløsning uten å etterlate seg noe spor.

Lagerbygning. Ved utgravningene i Tell al-Kheleifeh fant man ruinene av en stor byport og av en bygning som man var sikker på hadde dannet kjernen i et stort gruve- og smelteanlegg der man utvant kobber, noe man forbandt med kong Salomos virksomhet på stedet. Senere innså man at denne tolkningen av funnene ikke var riktig, og selv om det er tydelig at det ble smeltet kobber i dette området, mener arkeologene nå at det uten tvil dreier seg om en lagerbygning. Det måtte være beleilig å ha en befestet lagerbygning på dette stedet, som var et knutepunkt for viktige handelsveier over sjø og land, slik at man hadde et sted hvor man kunne oppbevare gull, edelstener og algumtre fra Ofir inntil det kunne transporteres med karavaner til bestemmelsesstedet. (1Kg 9: 26; 10: 11, 12) Artikkelen ARKEOLOGI (Palestina og Syria) inneholder flere opplysninger om dette stedet.