TRO OG KLOKE SLAVE, DEN

I forbindelse med at Jesus Kristus besvarte apostlenes spørsmål angående sitt framtidige nærvær og avslutningen på den nåværende tingenes ordning, fortalte han en lignelse, eller illustrasjon, som handlet om «den tro og kloke slave». Denne slaven ble satt over sin herres tjenestefolk for at han skulle gi dem deres mat. Hvis slaven ble godkjent når hans herre kom tilbake (tydeligvis etter en reise), ville han som belønning bli satt over alt det hans herre eide. – Mt 24: 3, 45–51.

I den parallelle illustrasjonen i Lukas 12: 42–48 blir slaven omtalt som en forvalter, det vil si en husholder eller administrator, en som er satt over tjenerstaben, men som også selv er en tjener. Det var vanlig at en slik stilling ble gitt til en slave som hadde vist seg trofast. (Jf. 1Mo 24: 2; se også Josefs tilfelle i 1Mo 39: 1–6.) I Jesu illustrasjon blir forvalteren først bare satt til å føre tilsyn med Herrens tjenerstab og sørge for at tjenerne får sin mat i rette tid. Senere, etter at han en tid har vist troskap og klokskap i sin tjeneste, blir hans oppgave utvidet, og han blir satt til å føre tilsyn med alt det hans herre eier. Når det gjelder hvem ’herren’ (gr. kỵrios) er, hadde Jesus allerede vist at han selv inntok denne stillingen i forhold til sine disipler, og de tiltalte ham noen ganger som «Herre». (Mt 10: 24, 25; 18: 21; 24: 42; Joh 13: 6, 13) Spørsmålet er så hvem den tro og kloke slave, eller forvalter, er, og hva det at han deler ut mat til tjenestefolkene, står for.

Ordet «slave» står i entall. Det er ikke dermed sagt at ‘slaven’ må være et bilde på bare én bestemt person som skulle få dette privilegiet. Bibelen inneholder eksempler på at et substantiv i entall har kollektiv betydning, at det refererer til en gruppe. Jehova sa for eksempel til Israels nasjon: «Dere er mine vitner [flertall], . . . ja min tjener [entall], som jeg har utvalgt.» (Jes 43: 10) Det framgår også av Bibelen at «antikrist» er en kollektiv gruppe som består av flere individuelle antikrister. (1Jo 2: 18; 2Jo 7) På lignende måte er ‘slaven’ en kollektiv gruppe. Den skulle bli utnevnt i endens tid som en kanal som skulle dele ut åndelig «mat i rette tid». (Mt 24: 3, 45; Lu 12: 42) I det første århundre fastla Jesus et mønster med hensyn til hvordan åndelig mat skulle bli delt ut i den kristne menighet. Akkurat som han hadde delt ut bokstavelig mat til folkeskarene gjennom noen få disipler, skulle åndelig mat skaffes til veie gjennom noen få. (Mt 14: 19; Mr 6: 41; Lu 9: 16) Jesus lærte opp apostlene med tanke på at de etter pinsedagen i år 33 skulle tjene som en kanal som formidlet åndelig føde. Senere utgjorde de sammen med andre eldste et styrende råd som traff viktige avgjørelser, og som ledet forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (Apg 2: 42; 8: 14; 15: 1, 2, 6–29) Etter apostlenes død oppstod det et stort frafall. Men i endens tid utvalgte Jesus en liten gruppe åndssalvede menn og satte dem til å tjene som «den tro og kloke slave» for at de skulle tilberede og dele ut åndelig mat under hans nærvær. Dette var i tråd med det mønsteret han fastla i det første århundre – han gav mat til mange gjennom noen få.

‘Tjenestefolkene’ er alle som tilhører den kristne menighet, både de salvede og de «andre sauer», alle de som får åndelig mat. (Joh 10: 16) Dette omfatter de enkelte medlemmene av «den tro og kloke slave», siden også de er mottakere av den åndelige maten som blir delt ut. De som utgjør den tro slave, vil få større ansvar hvis de blir funnet trofaste når herren kommer. Når de mottar sin himmelske belønning og blir Kristi medregenter, vil Kristus sette dem over «alt det han eier». Sammen med de andre av de 144 000 kommer de til å få del i hans enorme himmelske myndighet. – Mt 24: 46, 47; Lu 12: 43, 44.