FELIKS

(Fẹliks) [fra lat.: lykkelig].

Prokurator over den romerske provinsen Judea. Han holdt Paulus som fange i to år etter at Paulus omkring år 56 hadde vært i Jerusalem for siste gang. Ifølge Tacitus hadde Feliks i flere år embetet som prokurator over Judea sammen med Cumanus, for deretter å utøve det alene. (Årbøkene, XII, 54 [s. 348, 349]) Josefus sier ingen steder at Feliks tjente samtidig med Cumanus, og det gjør at de fleste forskere mener at Feliks begynte å virke som prokurator i år 52. (Jewish Antiquities, XX, 137 [vii, 1]; Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 12, pkt. 8 [s. 136]) I betraktning av de årene Feliks hadde innehatt embetet, kunne imidlertid Paulus likevel si til ham: «Denne nasjon har hatt deg som dommer i mange år.» – Apg 24: 10.

Verdslige historikere sier at Feliks en gang hadde vært slave, at hans fornavn var Antonius, at keiser Claudius frigav ham og hans bror Pallas, og at han var grusom og umoralsk. Tacitus beskriver ham som en som «gav seg av med alle former for grusomhet og vellyst, idet han utøvde en konges makt med en slaves instinkter». (The Histories, V, IX) Det sies at det var han som stod bak drapet på øverstepresten Jonatan. Sveton sier at Feliks var gift med tre fyrstinner. (Romerske keisere, Divus Claudius, 28 [s. 259]) Denne beskrivelsen stemmer med det man kan lese om Feliks i Bibelen.

Etter at Paulus var blitt arrestert, fryktet den romerske kommandanten Claudius Lysias for sin fanges sikkerhet hvis Paulus ble i Jerusalem, og brakte ham derfor i all hast til Cæsarea med en stor eskorte, idet han ’påla anklagerne å tale imot ham’ framfor Feliks. (Apg 23: 23–30) Fem dager senere kom øverstepresten Ananias, en viss Tertullus og noen andre ned fra Jerusalem og rettet urimelige anklager mot Paulus. Det var Feliks som førte forsetet ved rettsmøtet, og han utsatte avgjørelsen av saken. Han gav ordre om at Paulus skulle holdes i forvaring, men at vilkårene for varetekten skulle være noe lempeligere, og at ingen av Paulus’ egne skulle forbys å være til tjeneste for ham. – Apg 24: 1–23.

Senere ’sendte Feliks bud etter Paulus og hørte på ham angående troen på Kristus Jesus’. Det var ved denne anledningen, muligens mens Feliks’ kone Drusilla var til stede, at Paulus «talte om rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom». Da Feliks hørte om dette, ble han skremt og sa til apostelen: «Gå bort for denne gang, men når jeg får en beleilig tid, skal jeg sende bud etter deg igjen.» I løpet av en periode på to år sendte Feliks ofte bud etter Paulus og samtalte med ham, idet han forgjeves håpet på at apostelen skulle gi ham penger som bestikkelse for å løslate ham. – Apg 24: 24–27.

Jødene var i høy grad misfornøyd med den måten Feliks utøvde sitt embete på. Sannsynligvis i år 58 ble Feliks «etterfulgt av Porkius Festus; og fordi Feliks ønsket å innynde seg hos jødene, etterlot han Paulus bundet». (Apg 24: 27) Denne gesten overfor jødene fra Feliks’ side leget imidlertid ikke de sår han hadde tilføyd dem, og det forhindret dem heller ikke fra å sende en delegasjon til Roma for å forfølge den saken de hadde reist mot ham. Når han unngikk å bli straffet etter at han var blitt kalt tilbake til Roma, skyldtes det trolig bare det at hans bror Pallas kunne gjøre sin innflytelse gjeldende på grunn av den begunstigede stillingen han hadde hos Nero.