HAROD-KILDEN

(Hạrod-) [skjelving].

En brønn eller en kilde («kilde» er den alminnelige betydningen av det hebraiske ordet, selv om de hebraiske ordene for «brønn» og «kilde» noen ganger brukes om hverandre; se 1Mo 16: 7, 14; 24: 11, 13) som den israelittiske hæren under ledelse av Gideon slo leir i nærheten av, og hvor den reduserte styrken på 10 000 mann senere ble satt på prøve. Til slutt ble 300 mann valgt ut til å slå midjanittene. Før dette hadde 22 000 israelitter trukket seg tilbake fra hæren fordi de ’var redde og skalv’, noe som kan være bakgrunnen for at brønnen fikk dette navnet. – Dom 7: 1–7.

Harod-kilden er tradisjonelt blitt regnet for å være identisk med Ain Jalud (Mayan Harod), en kilde på Gilboa-fjellets nordvestlige utløper. Angående Ain Jalud har den framstående forskeren G.A. Smith uttalt: «Den bryter fram i en bredde på knapt fem meter og en dybde på vel en halvmeter fra foten av Gilboa, og hovedsakelig på grunn av den, men også på grunn av de to andre kildene [Ain al-Meyiteh og Ain Tuba’un] er vannstrømmen sterk nok til å drive seks–sju møller. Bekkens dype leie og myke bredder utgjør en formidabel grøft foran stillingen på Gilboa og gjør det mulig for forsvarerne å holde stillingen overfor en fiende på sletten; og kilden er uunnværlig for dem, ettersom det ikke finnes annet rennende vann der, verken til venstre, til høyre eller bak dem. . . . Bekken, som gjør det mulig for dem som kontrollerer høyden, å forsvare også brønnen mot fiender på sletten, tillater dem ikke å være uforsiktige med hvordan de bruker vannet, for de drikker ansikt til ansikt med fienden, og de stråene og buskene som vokser langs bekkeløpet, gir god dekning for fiender som ligger i bakhold.» – The Historical Geography of the Holy Land, London 1968, s. 258.