HEFER

(Hẹfer).

[1–3: han har utforsket]

1. En sønn av Gilead og sønnesønns sønn av Manasse; stamfar til heferittene. (4Mo 26: 29, 30, 32; 27: 1) Hefer var far til Selofhad, som er kjent fordi han ikke hadde noen sønner, men fem døtre, og fordi den avgjørelsen som ble truffet angående deres arverett, dannet presedens for behandling av arvesaker i tilfeller hvor arvelateren ikke hadde mannlig avkom. – 4Mo 26: 33; 27: 1–11; Jos 17: 2, 3.

2. En etterkommer av Juda; sønn av Asjhur og hans hustru Na’ara. – 1Kr 4: 1, 5, 6.

3. En mekeratitt; en av Davids fremtredende stridsmenn. – 1Kr 11: 26, 36.

4. [utgraving (dvs. en cisterne).] Tydeligvis både en by og et område vest for Jordan. Kongen i den kanaaneiske byen Hefer var en av dem som ble beseiret av Josva. (Jos 12: 7, 8, 17) På Salomos tid var en fogd satt over Hefer-distriktet og Sokoh. (1Kg 4: 7, 10) Det kan ikke sies med sikkerhet nøyaktig hvor fortidens Hefer lå. Noen mener at stedet lå der hvor Tell al-Ifshar (Tel Hefer) nå ligger, 40 km nordnordøst for Tel Aviv-Yafo.