HIND

[hebr. ʼaijalạh; ʼaijẹleth].

Hunn av hjort (familien Cervidae). En hind er et slankt, grasiøst dyr som er kjent for å være sky, sikker på foten og hurtig. Når hinden er drektig og skal til å føde, trekker den seg tilbake til et bortgjemt sted i skogen, hvor den etter fødselen fortsetter å holde seg for seg selv, mens den drar omsorg for og beskytter avkommet til det kan klare seg selv. – Job 39: 1; Sl 29: 9.

Den varsomme, grasiøse hinden figurerer flere ganger i Bibelens billedspråk. (Ord 5: 18, 19; Høy 2: 7; 3: 5; se GASELL.) Det henspilles på at den er hurtig og sikker på foten, så den kan flykte fra sine fiender. (2Sa 22: 1, 34; Sl 18: 32, 33; Hab 3: 19) Jakob beskrev Naftali profetisk som «en smekker hind», noe som kan være en hentydning til militær dyktighet og hurtighet. (1Mo 49: 21) Etter at salmisten har mistet muligheten til fritt å gå inn i helligdommen, sammenligner han sin lengsel etter Gud med en hinds lengsel etter bekker med vann. (Sl 42: 1–4) Bildet med en hind som forlater en nyfødt kalv, stikk i strid med hindens velkjente omsorg for avkommet under normale omstendigheter, understreker hvor alvorlig den tørken som rammet Juda, var. – Jer 14: 1, 2, 5.