HOSEA

(Hosẹa) [kortform av Hosjaja].

Hebraisk profet som skrev Hoseas bok i Bibelen; om hans herkomst blir det bare opplyst at han var Be’eris sønn. Hosea tjente som Jehovas profet i regjeringstiden til Juda-kongene Ussia, Jotam, Akas og Hiskia og Israel-kongen Jeroboam II (Joasjs sønn), det vil si på slutten av 800-tallet og et godt stykke inn på 700-tallet f.v.t. (Ho 1: 1) Han levde og virket samtidig med Amos, Jesaja og Mika. – Am 1: 1; Jes 1: 1; Mi 1: 1.

Hosea var profet i tistammeriket Israel, hvor han trolig også hørte hjemme. Budskapene i Hoseas bok var hovedsakelig rettet mot dette riket. Mens Juda nevnes bare 15 ganger og Judas hovedstad, Jerusalem, ikke nevnes en eneste gang, nevnes Israel 44 ganger, Efraim (Israels mest fremtredende stamme) 37 ganger og Samaria, nordrikets hovedstad, 6 ganger. De fleste av de andre stedene som blir nevnt i boken, lå enten i nordriket eller ved grensen til det. – Ho 1: 4, 5; 5: 1, 8; 6: 8, 9; 10: 5, 8, 15; 12: 11; 14: 6, 7.

Hosea tilla likevel kongene i Juda størst betydning, idet han nevner alle de fire som regjerte der mens han utførte sin tjeneste, mens han for Israels vedkommende bare nevner den kongen som hersket da han begynte sin tjeneste. (Ho 1: 1) Dette behøver ikke å bety at profeten kom fra Juda eller var født der. Det er mer sannsynlig at det er et uttrykk for at Hosea, i likhet med andre av Guds profeter, betraktet bare kongene i Juda, i Davids slekt, som rettmessige herskere over Guds folk og så det slik at nordriket Israel representerte et eneste stort frafall fra Jehova, både i religiøs og i forfatningsmessig henseende. Det at konger i begge riker er nevnt, gjør det naturligvis enklere å datere Hoseas profetgjerning nøyaktig.