ISRAELITT

[av (tilhørende) Israel].

En etterkommer av Jakob, som fikk sitt navn forandret til Israel. (2Sa 17: 25; Joh 1: 47; Ro 11: 1; se ISRAEL nr. 1.) Sammenhengen viser om flertallsformen av ordet gjelder (1) folk som tilhørte Israel (alle de tolv stammene) før riket ble delt (1Sa 2: 14; 13: 20; 29: 1), (2) folk som tilhørte nordrikets ti stammer (1Kg 12: 19; 2Kg 3: 24), (3) ikke-levittiske jøder som kom tilbake fra landflyktigheten i Babylon (1Kr 9: 1, 2), eller (4) jøder i det første århundre e.v.t. – Apg 13: 16; Ro 9: 3, 4; 2Kt 11: 22.