JERIKO

(Jẹriko) [muligens: månebyen].

Den første kanaaneiske byen vest for Jordan som ble inntatt av israelittene. (4Mo 22: 1; Jos 6: 1, 24, 25) Nå ruinbyen Tell al-Sultan (Tel Yeriho). Stedet ligger 22 km østnordøst for Jerusalem. Tulul Abu al-Alayiq, som ligger i nærheten, regnes for å befinne seg på samme sted som det første århundres Jeriko. Byen ligger i Jordandalen på et nivå som er 250 m under havets overflate, og den har derfor et subtropisk klima. I vår tid blir det dyrket appelsiner, bananer og fikener i dette området, og palmetrær trives der nå som i gammel tid.

Førstegrøden av israelittenes erobringer. Mot slutten av de 40 årene israelittene vandret i ødemarken, kom de til Moabs sletter. Der gikk Moses opp på fjellet Nebo, som ligger rett overfor Jeriko, og han fikk se det lovte land og «palmebyen» Jeriko og sletten ved byen. – 4Mo 36: 13; 5Mo 32: 49; 34: 1–3.

Da Moses var død, sendte Josva to speidere til Jeriko. De unngikk å bli oppdaget fordi Rahab holdt dem skjult, og senere unnslapp de fra byen ved å klatre ned i et reip gjennom vinduet i huset hennes, som lå oppå bymuren. I tre dager holdt de to mennene seg skjult i fjellområdet i nærheten. Deretter krysset de Jordan og drog tilbake til israelittenes leir. – Jos 2: 1–23.

Kongen og de øvrige innbyggerne i Jeriko må ha blitt skrekkslagne da de hørte om eller fikk se at vannet i den flomstore Jordan på mirakuløst vis ble demmet opp, slik at israelittene kunne gå over på tørr grunn. Deretter ble de mannlige israelittene omskåret, og selv om de måtte holde seg i ro en tid og komme seg før de ble kampdyktige igjen, var det ingen som våget å angripe dem mens de var i Gilgal. Israelittene kunne også uforstyrret feire påsken på Jerikos ørkensletter. – Jos 5: 1–10.

Ved Jeriko fikk Josva senere se en engel, en fyrste, som forklarte hvordan israelittene skulle gå fram for å innta byen, som da var helt lukket på grunn av dem. De fulgte lydig de anvisningene de fikk. En gang hver dag i seks dager gikk de væpnede styrkene ut foran sju prester som stadig blåste i horn. Etter dem fulgte de prestene som bar paktens ark, og til slutt kom baktroppen. Alle disse marsjerte rundt Jeriko. Men på den sjuende dagen marsjerte de rundt byen sju ganger. Da det ble blåst i hornene den sjuende gangen, satte folket i et høyt krigsrop, og byens murer begynte å falle sammen. – Jos 5: 13 til 6: 20.

Deretter rykket israelittene inn i Jeriko og viet alt som var i byen, til tilintetgjørelse – både dens innbyggere og alle husdyrene. Men på grunn av den godhet Rahab hadde vist ved å skjule speiderne, ble hun og hennes slektninger bevart i live i hennes hus på en del av muren som ikke hadde rast sammen. Hele byen ble brent, men gullet og sølvet ble ført til Jehovas helligdom. (Jos 6: 20–25) En av israelittene, Akan, stjal imidlertid en gullbarre og noe sølv og en vakker embetsdrakt og gjemte tingene under teltet sitt. Derved førte han død over seg selv og hele sin familie. – Jos 7: 20–26.

Byens senere historie. Den ødelagte byen Jeriko ble deretter en del av Benjamins område, og den lå nær grensen til Efraim og Manasse. (Jos 16: 1, 7; 18: 12, 21) Det later til at det ganske snart ble en viss bosetning på dette stedet. Eglon, kongen i Moab, inntok det og hersket over det i 18 år. (Dom 3: 12–30) På kong Davids tid var det fremdeles en bosetning i Jeriko. (2Sa 10: 5; 1Kr 19: 5) Men Jeriko ble først gjenoppbygd i egentlig forstand i Akabs regjeringstid, av betelitten Hiel. Den profetiske forbannelsen som var blitt uttalt av Josva over 500 år tidligere, gikk da i oppfyllelse ved at Hiel mistet Abiram, sin førstefødte, da han la grunnvollen til byen, og Segub, sin yngste sønn, da han satte opp dørene. – Jos 6: 26; 1Kg 16: 34.

Omtrent på denne tiden holdt noen av «profetsønnene» til i Jeriko. (2Kg 2: 4, 5) Etter at Jehova hadde tatt profeten Elia bort i en storm, ble Elisja værende en stund i Jeriko. Han gjorde byens drikkevann sunt. (2Kg 2: 11–15, 19–22) Vannet i Ain al-Sultan (ifølge tradisjonen den kilden som Elisja gjorde sunn) beskrives som friskt og godt og benyttes til hagevanning i vår tids Jeriko.

Da Judas onde konge Akas regjerte, tillot Jehova at Israels hær under ledelse av kong Pekah påførte det troløse Juda et ydmykende nederlag. I den forbindelse ble 120 000 drept og 200 000 tatt til fange. Men Jehovas profet Oded gikk i møte med seierherrene da de kom tilbake, og advarte dem mot å gjøre krigsfangene til slaver. De fikk derfor klær og mat og ble ført tilbake til Jeriko og sluppet fri. – 2Kr 28: 6–15.

Etter Jerusalems fall i 607 f.v.t. flyktet kong Sidkia i retning av Jeriko, men han ble innhentet og tatt til fange av babylonerne på Jerikos ørkensletter. (2Kg 25: 5; Jer 39: 5; 52: 8) Etter landflyktigheten i Babylon var 345 av «Jerikos sønner» blant dem som vendte tilbake sammen med Serubabel i 537 f.v.t. De bosatte seg etter alt å dømme i Jeriko. (Esr 2: 1, 2, 34; Ne 7: 36) Senere var noen av Jerikos menn med på å gjenoppbygge Jerusalems mur. – Ne 3: 2.

I år 33 e.v.t. var Jesus i Jeriko i forbindelse med sin forkynnelse mens han var på vei til Jerusalem for å feire påsken. Like ved denne byen helbredet han den blinde Bartimeus og en som var sammen med ham. (Mr 10: 46; Mt 20: 29; Lu 18: 35; se BARTIMEUS.) I Jeriko traff Jesus også Sakkeus, som han deretter var gjest hos. (Lu 19: 1–7) Da Jesus tidligere, mens han var i Judea, fortalte lignelsen om den nestekjærlige samaritanen, nevnte han den veien som gikk fra Jerusalem til Jeriko. (Lu 10: 30) Ifølge gamle historiske vitnesbyrd var det ofte røvere i aksjon på denne veien.

Har arkeologene funnet beviser for at Jeriko ble ødelagt på Josvas tid?

Professor John Garstang, som ledet en engelsk ekspedisjon som arbeidet i Tell al-Sultan mellom 1929 og 1936, kom fram til at en av de byene som var bygd på dette stedet, hadde vært utsatt for voldsomme branner, og at dens murer hadde rast sammen. Han mente at denne byen var identisk med det Jeriko som eksisterte på Josvas tid, og daterte ødeleggelsen til omkring 1400 f.v.t. Noen forskere støtter fremdeles Garstangs konklusjoner, mens andre tolker vitnesbyrdene annerledes. Arkeologen G. Ernest Wright skriver: «Man fant ut at de to murene som omgav toppen av den gamle byen, og som Garstang . . . mente ble ødelagt av jordskjelv og brann på Josvas tid, egentlig var fra det tredje årtusen og bare var to av omkring fjorten forskjellige murer eller murstykker som ble bygd etter hverandre i den perioden.» (Biblical Archaeology, 1962, s. 79, 80) Mange er av den oppfatning at lite eller ingenting er tilbake av det Jeriko som eksisterte på Josvas tid, fordi eventuelle rester etter byen antagelig er blitt fjernet under tidligere utgravninger på stedet. Professor Jack Finegan sier i denne forbindelse: «Derfor finnes det nå faktisk ikke noe bevismateriale på stedet som kan brukes til å bestemme på hvilket tidspunkt Josva inntok Jeriko.» – Light From the Ancient Past, 1959, s. 159.

En rekke forskere fastsetter derfor tidspunktet for Jerikos fall på grunnlag av indirekte beviser, og de angitte tidspunktene avviker fra hverandre med opptil ca. 200 år. På bakgrunn av denne usikkerheten sier professor Merrill F. Unger med rette: «Forskere må også være ytterst varsomme med å feste uberettiget tillit til arkeologenes tidsangivelser og deres fortolkninger av data. De store meningsforskjellene som finnes i disse spørsmålene mellom kompetente fagfolk, viser tydelig at dateringer som blir gjort og konklusjoner som blir trukket på grunnlag av arkeologiske funn, ofte er basert på subjektive faktorer.» – Archaeology and the Old Testament, 1964, s. 164.

Det er derfor ingen grunn til å bekymre seg over at arkeologenes fortolkninger ikke stemmer med Bibelens kronologi, som viser at Jeriko ble ødelagt i 1473 f.v.t. Forskjellen mellom Garstangs og andre arkeologers oppfatninger om Jeriko viser at man må være forsiktig med å akseptere arkeologiske vitnesbyrd uten videre, enten de nå ser ut til å bekrefte eller å motsi Bibelens beretning og kronologi.