KEHATITTER

[av (tilhørende) Kehat].

Etterkommere av familieoverhodet Kehat, en av Levis tre sønner. (1Mo 46: 11; 4Mo 26: 57) ’Kehatittene’, eller «Kehats sønner», var inndelt i fire slekter, som nedstammet fra Kehats fire sønner: amramittene, jisharittene, hebronittene og ussielittene. (4Mo 3: 19, 27) På det tidspunkt da Israel lå i leir ved Sinai-fjellet (1513 f.v.t.), var Elisafan, Ussiels sønn, høvding for disse slektene. – 4Mo 3: 30.

Moses og Aron var kehatitter av amramittenes slekt. (2Mo 6: 18, 20) Opprøreren Korah var en kehatitt av jisharittenes slekt. (4Mo 16: 1) Det var også den trofaste profeten Samuel. – 1Sa 1: 1, 19, 20; 1Kr 6: 33–38.

Den folketellingen som ble holdt i Sinai-ødemarken, viste at det av kehatittenes slekter var 8600 av mannkjønn som var fra en måned gamle og oppover. (4Mo 3: 27, 28) Ifølge noen av de greske Septuaginta-håndskriftene var tallet 8300. Når dette lavere tallet blir lagt til de 7500 og de 6200 som blir oppgitt i 4. Mosebok 3: 22, 34, blir det i alt 22 000 – nøyaktig det antallet som blir nevnt i 4. Mosebok 3: 39. De mannlige medlemmene av kehatittenes slekter som var mellom 30 og 50 år, «alle som trådte inn i tjenestegruppen for tjenesten i møteteltet», utgjorde 2750. – 4Mo 4: 34–37.

Under ørkenvandringen lå kehatittene i leir på sørsiden av tabernaklet (4Mo 3: 29), mellom tabernaklet og Rubens, Simeons og Gads stammers leiravdeling. (4Mo 2: 10, 12, 14) Kehatittene hadde den oppgave og det privilegium å transportere paktens ark, skuebrødsbordet, lampestaken, altrene og det hellige steds redskaper, foruten avskjermingen til Det aller helligste (4Mo 3: 30, 31), når disse tingene var blitt tatt ned og dekket til av Aron og hans sønner, som også var kehatitter. Hvis andre kehatitter enn Aron og hans sønner så de hellige redskapene det minste øyeblikk eller rørte ved det hellige sted, betydde det døden for dem. (4Mo 4: 4–15, 20) Skjønt de øvrige israelittene stilte kveg og vogner til rådighet med tanke på transporten av det som hørte til tabernaklet, fikk kehatittene ingen av delene. Det de måtte bære, bar de på skulderen, uten tvil på grunn av at det dreide seg om hellige ting. (4Mo 7: 2–9) De var de siste av levittene som skulle bryte opp fra leiren. – 4Mo 10: 17–21.

Da levittene etter erobringen av Kanaan fikk tildelt byer i landet, fikk kehatittene 23 byer. Arons «sønner» (som altså var kehatitter) fikk 13 byer i Judas, Simeons og Benjamins områder, og resten av kehatittene fikk 10 byer i de områdene som tilhørte Efraims, Dans og halve Manasse stamme. – Jos 21: 1–5, 9–26; 1Kr 6: 54–61, 66–70.

Heman, en kehatitt av Jishars slekt, ble av David innsatt i en stilling som hadde med sangen ved Jehovas helligdom å gjøre. (1Kr 6: 31–38) Blant de levittene som David tok ut til å føre Jehovas ark fra Obed-Edoms hus til Jerusalem, var det 120 kehatitter som stod under ledelse av Uriel. Ved denne anledningen inntok Heman en fremtredende plass i forbindelse med musikken og sangen. (1Kr 15: 4, 5, 11–17, 19, 25) Da David hadde inndelt levittene i avdelinger, tjente noen kehatitter ifølge 1. Krønikebok som sangere (25: 1, 4–6) og noen som portvakter (26: 1–9); andre igjen var satt over forrådene og over de ting som var blitt helliget (26: 23–28), og noen virket som oppsynsmenn og dommere eller var satt over forvaltningen (26: 29–32). Visse kehatitter hadde ansvaret for «det stablede brødet», som ble tilberedt til sabbaten. – 1Kr 9: 31, 32.

Kehatittene lovpriste Jehova da de ble klar over at han ville gi Juda og Jehosjafat seier over Ammons, Moabs og Se’irs forente styrker. (2Kr 20: 14–19) Blant de levittene som var med på å rense Jehovas hus på kong Hiskias tid, var det noen kehatitter. (2Kr 29: 12–17) Og Sakarja og Mesjullam, som var kehatitter, var blant dem som tjente som tilsynsmenn da kong Josjia utbedret templet. – 2Kr 34: 8–13.