LABAN
(Lạban) [hvit].
1. Abrahams bror Nakors sønnesønn. Han var sønn av Betuel og bror til Rebekka (1Mo 24: 15, 29; 28: 5), og han var far til Lea og Rakel. (1Mo 29: 16) Laban bodde i byen Karan i Paddan-Aram, et område i Mesopotamia. – 1Mo 24: 10; 27: 43; 28: 6; 29: 4, 5.
Laban blir omtalt som «syreren [bokst.: «arameeren»] Betuels sønn». Han blir også omtalt som «syreren [arameeren] Laban». (1Mo 28: 5; 25: 20; 31: 20, 24) Denne betegnelsen passer fordi han bodde i Paddan-Aram, som betyr «slette (flatt landområde) i Aram (Syria)». Laban var en semitt som bodde i et område som var bebodd av mennesker som talte arameisk, et semittisk språk.
I sin alderdom sendte Abraham sin tjener til dette området for at han skulle finne en hustru til Isak. (1Mo 24: 1–4, 10) Da Laban fikk høre Rebekkas beretning om hennes møte med Abrahams tjener og fikk se de gavene hun hadde fått, løp han av sted til tjeneren og tiltalte ham som en som er velsignet av Jehova, og viste ham gjestfrihet. (1Mo 24: 28–32) Laban spilte deretter en ledende rolle i forhandlingene om Rebekkas ekteskap, og både han og hans far, Betuel, godkjente ekteskapsinngåelsen. – 1Mo 24: 50–61.
Mange år senere reiste Jakob til sin onkel Laban i Karan, både for å unngå å bli rammet av Esaus hevn og for å finne seg en hustru. (1Mo 27: 41 til 28: 5) På dette tidspunktet hadde Laban to døtre, Lea og Rakel (1Mo 29: 16), og muligens også sønner. (1Mo 31: 1) Laban og Jakob ble enige om at Jakob skulle få hans yngste datter, Rakel, til hustru som vederlag for sju års tjeneste. Men Laban narret Jakob på bryllupskvelden ved å gi ham den eldste datteren, Lea, i stedet for Rakel, og han avfeide Jakobs protester ved å henvise til skikken på stedet. Han sa så at Jakob også kunne få Rakel, som en hustru nummer to, hvis han ville tjene ham i ytterligere sju år. – 1Mo 29: 13–28.
Da Jakob til slutt ønsket å dra bort, bad Laban ham inntrengende om å bli og fortsette å tjene ham mot å få lønn. (1Mo 30: 25–28) De inngikk en overenskomst om at Jakob skulle få beholde alle de flekkete og spraglete sauene, de mørkebrune sauene blant de unge værene og alle spraglete og flekkete hunngeiter. (1Mo 30: 31–34) Men ifølge det Jakob senere sa til Lea og Rakel og også til Laban selv (1Mo 31: 4–9, 41), foretok Laban i de påfølgende årene ofte endringer i denne opprinnelige overenskomsten da det viste seg at Jakobs hjorder ble meget store. Labans holdning til Jakob var ikke som før, og på oppfordring fra Jehova besluttet Jakob seg for å vende tilbake til sitt hjemland med sin familie og sine husdyr. – 1Mo 31: 1–5, 13, 17, 18.
På den tredje dagen etter at Jakob drog av sted i hemmelighet, fikk Laban kjennskap til det. Han satte etter Jakob og innhentet ham i Gileads fjellområde. Men Laban fikk en advarsel fra Gud og ble derved hindret i å skade Jakob. (1Mo 31: 19–24) Da Laban og Jakob møttes, oppstod det en trette mellom dem. Jakob pekte på at han i 20 år hadde tjent Laban trofast med hardt arbeid, og han viste til at Laban hadde behandlet ham urettferdig og forandret hans lønn ti ganger. – 1Mo 31: 36–42.
Laban var svært opptatt av å få tilbake de terafim-bildene, eller husgudene, som Rakel uten Jakobs vitende hadde stjålet. Han klarte ikke å finne dem, for Rakel holdt dem skjult. Labans religiøse forestillinger kan ha vært påvirket av de månedyrkerne han bodde blant, og dette var kanskje grunnen til at han benyttet seg av varsler og hadde terafim-bilder i sin besittelse. Men det var sannsynligvis ikke bare av religiøse grunner Laban var så oppsatt på å finne og få tilbake terafim-bildene. Det framgår av leirtavler som er funnet ved Nuzi i nærheten av Kirkuk i Irak, at lovene i dette området på patriarkenes tid sa at en mann som var i besittelse av slike husguder fra sin kones hjem, hadde rett til å stå fram for en domstol og gjøre krav på sin avdøde svigerfars eiendom. Laban kan derfor ha tenkt at Jakob selv hadde stjålet terafim-bildene for senere å gjøre Labans egne sønner arveløse. Dette kan være forklaringen på at Laban, da han ikke fant husgudene, var så ivrig etter å slutte en pakt med Jakob, en pakt som gav ham sikkerhet for at Jakob ikke ville dra tilbake med husgudene etter Labans død for å frata hans sønner deres arv. – 1Mo 31: 30–35, 41–52.
Laban inngikk en pakt med Jakob om fred i familien, og til minne om denne pakten ble det satt opp en steinstøtte og laget en steinrøys. Jakob kalte denne røysen Galed. Dette er et hebraisk ord som betyr «vitnerøys; vitnesbyrdets røys». Laban kalte den Jegar-Sahaduta. Dette uttrykket er arameisk og betyr det samme. Den ble også kalt «Vakttårnet». (1Mo 31: 43–53) Deretter tok Laban farvel med sine barnebarn og sine døtre og drog hjem, og han blir etter dette ikke nevnt i Bibelens beretning. – 1Mo 31: 54, 55.
2. Et sted som er nevnt i 5. Mosebok 1: 1 i forbindelse med «ørkenslettene foran Suf». Man vet ikke nøyaktig hvor Laban lå.