MAKEDONIA, MAKEDONIERE

Makedonia omfattet i oldtiden et område i Sørøst-Europa i den sentrale delen av det som nå er kjent som Balkanhalvøya. Det strakte seg fra Adriaterhavet i vest til Egeerhavet i øst og lå nord for Akaia. Størstedelen av området er fjelland, men det har også mange fruktbare sletter. I oldtiden var Makedonia et viktig forbindelsesledd mellom øst og vest. Den romerske hovedveien Via Egnatia gikk fra Dyrrachium og Apollonia på vestkysten av halvøya til Neapolis på østkysten og fortsatte videre mot øst.

Makedonierne var etterkommere av Jafet, muligens gjennom Javans sønn Kittim. (1Mo 10: 2, 4, 5) Selv om navnet Kittim i første rekke blir satt i forbindelse med øya Kypros, ble det i oldtiden også brukt om andre områder. Historieskriveren Josefus skriver at hebreerne kalte øyene og de fleste av kystene (tydeligvis dem i middelhavsområdet) for Chethim. (Jewish Antiquities, I, 128 [vi, 1]) Dette kan være grunnen til at Makedonia blir kalt «Kittéer-landet», eller «Kittims land», i den apokryfiske boken 1. Makkabeerbok (1: 1, Det Norske Bibelselskaps oversettelser av 1988 og 1940), og utgjør et mulig grunnlag for å betrakte makedonierne som etterkommere av Kittim.

Historie. Makedonia ble en førende makt under Filip IIs herredømme. Filip klarte å forene Makedonia og de omkringliggende områdene, og som følge av hans seier i slaget ved Khaironeia (338 f.v.t.) kom Makedonia til å innta lederstillingen i forhold til de fleste av de greske statene. Etter at Filip var blitt snikmyrdet, besteg hans sønn Aleksander (den store) tronen. To år senere innledet Aleksander sitt omfattende felttog. Da han døde i Babylon (323), hadde han på grunn av sine militære seirer bygd opp et rike som strakte seg helt til India i øst og innbefattet Mesopotamia, Syria, Palestina, Egypt, Lilleasia, Trakia, Makedonia og Hellas. – Se Da 2: 31–33, 39; 7: 6; 8: 1–7, 20, 21; ALEKSANDER nr. 1; BILDE, BILLEDSTØTTE; DYR, SYMBOLSKE.

Antipatros, som hadde hersket over Makedonia mens Aleksander førte krig i øst, bevarte sin stilling da riket etter Aleksanders død ble delt. Før sin død overlot Antipatros herredømmet til Polyperkhon i stedet for å gi det til sin egen sønn Kassander (Kassandros). Deretter fulgte en rekke politiske kamper som kulminerte med at Kassander ble anerkjent som konge over Makedonia. Han ble etterfulgt på tronen av sin sønn Aleksander, som imidlertid kort tid deretter ble drept av Demetrios Poliorketes (sønn av Antigonos Kyklops, en av Aleksander den stores generaler). Igjen var forvirringen stor. Til slutt klarte Antigonos Gonatas, sønn av Demetrios Poliorketes, å bemektige seg tronen. Antigonos ble fordrevet fra riket to ganger, men klarte begge gangene å gjenvinne makten, og antigonidene fortsatte å herske i Makedonia inntil landet ble underlagt romersk herredømme. På midten av 100-tallet f.v.t. ble Makedonia romersk provins. I en periode i det første århundre e.v.t. utgjorde Makedonia sammen med Akaia i sør og Moesia i nord én keiserlig provins som var underlagt legaten i Moesia. I år 44 ble imidlertid Makedonia igjen en provins som var underlagt det romerske senat og styrt av en romersk stattholder. – Se HELLAS, GREKERE.

Paulus’ tjeneste. Makedonia var det første området i Europa apostelen Paulus besøkte; dette skjedde på hans andre misjonsreise. Mens han var i Troas i det nordvestlige Lilleasia, fikk han et syn. «En makedonisk mann stod og bad ham inntrengende og sa: ’Kom over til Makedonia og hjelp oss!’» (Apg 16: 8, 9) Paulus fulgte oppfordringen i dette synet, og sammen med Lukas, Timoteus og Silas (og muligens også andre reisefeller) drog han til Makedonia. Etter at Paulus var kommet til Neapolis (Filippis havneby i det nordøstlige Makedonia), drog han til Filippi og forkynte det gode budskap der. (Apg 16: 11–40) Det ser ut til at Lukas ble igjen i Filippi, mens Paulus, Silas og Timoteus reiste gjennom de makedoniske byene Amfipolis (50 km vestsørvest for Filippi) og Apollonia (35 km sørvest for Amfipolis). Deretter forkynte Paulus i de makedoniske byene Tessalonika (45 km vestnordvest for Apollonia) og Berøa (65 km vestsørvest for Tessalonika). (Apg 17: 1–12) Fordi det var fare for pøbelopptøyer i Berøa, så Paulus seg nødt til å forlate Makedonia. Han etterlot imidlertid Silas og Timoteus i Berøa, slik at de kunne ta seg av den nye gruppen av troende der. De skulle slutte seg til ham igjen senere. (Apg 17: 13–15) En tid senere sendte Paulus, som var bekymret for den nyopprettede menigheten i Tessalonika, Timoteus dit for at han skulle oppmuntre brødrene der. (1Te 3: 1, 2) Det er mulig at Timoteus sluttet seg til Paulus i Aten, i Akaia, og så ble sendt tilbake til Tessalonika. Men det er nok mer sannsynlig at Paulus sendte bud til ham i Berøa om at han skulle dra til Tessalonika. Den gode rapporten Timoteus avla da han kom tilbake, fikk Paulus til å skrive sitt første brev til tessalonikerne. (1Te 3: 6; Apg 18: 5) Ikke lenge etter fulgte hans andre brev til tessalonikerne.

Under sin tredje misjonsreise la Paulus planer om å vende tilbake til Makedonia. (1Kt 16: 5–8; 2Kt 1: 15, 16) Mens han selv ble igjen en tid i Efesos, sendte han Timoteus og Erastus dit i forveien. (Apg 19: 21, 22) Det var etter dette at sølvsmeden Demetrius i Efesos hisset opp folkemassene mot Paulus. Byen ble fylt av forvirring, og efeserne styrtet inn i teatret og tok med makt med seg «makedonierne Gaius og Aristarkus, Paulus’ reisefeller». (Apg 19: 23–29) Etter at oppstyret hadde lagt seg, drog Paulus av sted til Makedonia. (Apg 20: 1) Underveis gjorde han tydeligvis et opphold i Troas, hvor han hadde håpet å treffe Titus, som var blitt sendt til Korint, i Akaia, for å hjelpe til med innsamlingen til de hellige i Judea. Til sin skuffelse traff han ikke Titus i Troas. (2Kt 2: 12, 13) Paulus drog så videre til Makedonia, hvor Titus sluttet seg til ham og fortalte ham hvordan korinterne hadde reagert på apostelens første brev. (2Kt 7: 5–7) Deretter skrev Paulus sitt andre brev til korinterne og drog senere sørover, til Hellas. Meningen var at han skulle ha seilt fra Hellas til Syria, men et komplott som jødene hadde planlagt mot ham, fikk ham til å forandre sine planer og i stedet vende tilbake til Makedonia. (Apg 20: 2, 3) Blant hans reisefeller var det tre makedoniere – Sopater, Aristarkus og Sekundus. – Apg 20: 4.

Til tross for at de kristne i Makedonia var fattige, var de svært gavmilde. De gav «ut over sin virkelige evne» til sine trengende brødre i Judea. (2Kt 8: 1–7; jf. Ro 15: 26, 27; 2Kt 9: 1–7.) Filipperne utmerket seg ved sin støtte til Paulus’ tjeneste. (2Kt 11: 8, 9; Flp 4: 15–17) Da Paulus første gang satt som fange i Roma, sendte menigheten i Filippi Epafroditus for at han skulle dekke Paulus’ behov. (Flp 2: 25–30; 4: 18) Og tessalonikerne ble på grunn av sin store tro og utholdenhet «et eksempel for alle de troende i Makedonia og i Akaia». – 1Te 1: 1–8; 4: 9, 10.

Det ser ut til at Paulus etter at han var blitt løslatt fra fangenskapet i Roma, igjen besøkte Makedonia og der skrev det brevet som er kjent som 1. Timoteus. (1Ti 1: 3) Brevet til Titus kan også ha blitt skrevet i Makedonia.