MAKIR

(Mạkir) [fra en rot som betyr «å selge»].

1. Den først nevnte sønnen av Manasse med hans syriske medhustru. Makir ble stamfar til makirittene og blir kalt «far til Gilead». Han giftet seg med en kvinne som het Ma’aka, og han fikk sønner mens Josef ennå levde. (1Mo 50: 23; 4Mo 26: 29; Jos 17: 1; 1Kr 2: 21, 23; 7: 14–17) «Sønnene til Makir» inntok Gileads område, drev ut amorittene og fikk dette området som arvelodd. (4Mo 32: 39, 40; 5Mo 3: 15; Jos 13: 31) Selofhad og hans døtre stammet fra Manasse gjennom Makir. (4Mo 27: 1; 36: 1, 2; Jos 17: 3) I Deboras og Baraks seierssang ser det ut til at «Makir» blir brukt poetisk om hele Manasse stamme. – Dom 5: 1, 14.

2. Sønn av Ammiel; Jonatans sønn Mefibosjet bodde hos Makir i Lo-Debar inntil David sendte bud etter Mefibosjet og tok seg av ham. (2Sa 9: 4–7, 13) Senere, under Absaloms opprør, var Makir blant dem som gav kong David og hans folk mat og andre forsyninger. – 2Sa 17: 27–29.