MANAHAT

(Mạnahat) [fra en rot som betyr «å hvile; å slå seg ned»].

1. En etterkommer av Se’ir gjennom Sjobal. – 1Mo 36: 20, 23; 1Kr 1: 38, 40.

2. Et sted som «Ehuds sønner», som bodde i Geba, ble ført i landflyktighet til; det oppgis ikke når dette skjedde. (1Kr 8: 6) Noen identifiserer forsøksvis stedet med al-Malha (Manahat), som ligger 6 km vestsørvest for tempelfjellet i Jerusalem.