SKIPSFOLK, SJØMENN

Besetning, mannskap på skip. (1Kg 9: 26, 27; Ese 27: 8, 9; Åp 18: 17–19) I oldtiden levde skipsfolk et farlig liv. På et stormpisket hav var de så godt som hjelpeløse. Salmisten skrev: «På grunn av ulykken smelter deres sjel. De raver og sjangler som en full mann, og endog all deres visdom viser seg å være forvirret. Og de begynner å rope til Jehova i sin trengsel.» – Sl 107: 26–28.

Apostlenes gjerninger 27: 15–19 inneholder en levende beretning om hvilke tiltak noen skipsfolk traff under en storm. Skipsbåten, som hang etter skipet og tydeligvis ved behov tjente som livbåt, ble heist om bord. Sjømennene brukte hjelpemidler for å «slå tau om båten»; reip eller kjetting ble altså lagt rundt skipsskroget og strammet og fastgjort på dekket. «Riggutstyret» (muligens storseilet) ble tatt ned. Man kastet dessuten ting over bord for å lette skipet og øke dets flyteevne. – Jf. Jon 1: 5; Apg 27: 38; se SKIP.