MERARITTER

[av (tilhørende) Merari].

En av de tre hovedslektene i Levi stamme; etterkommerne av Levis sønn Merari gjennom Mahli og Musji. (2Mo 6: 16, 19; 4Mo 3: 20; 26: 57, 58) Ved israelittenes første folketelling i ødemarken ble det registrert 6200 meraritter av mannkjønn som var en måned gamle eller eldre, og 3200 av disse var mellom 30 og 50 år gamle og trådte inn i tjenestegruppen «for tjenesten i møteteltet». (4Mo 3: 33, 34; 4: 42–45) Høvdingen deres på det tidspunktet var Suriel, og de lå i leir på nordsiden av tabernaklet. (4Mo 3: 35) Når israelittene skulle dra videre fra ett leirsted til et annet under vandringen i ødemarken, var det Judas leiravdeling på tre stammer som brøt opp først. Etter dem fulgte gersjonittene og merarittene, «som bar tabernaklet», og etter dem igjen fulgte Rubens leiravdeling på tre stammer og så de kehatittiske levittene. (4Mo 10: 14–21) Merarittene hadde ansvaret for tabernaklets fagverksrammer, tverrstenger, stolper og sokler med tapphull og også for «alle dets redskaper og all tjeneste i forbindelse med det», så vel som for de stolpene, soklene med tapphull, teltpluggene og teltsnorene som hørte til forgården. (4Mo 3: 36, 37) For at de skulle kunne frakte dette tunge utstyret, fikk de fire vogner og åtte stykker kveg til rådighet. I ødemarken stod merarittene og gersjonittene «under Itamars, presten Arons sønns, hånd». – 4Mo 7: 6–8.

Ved utskiftingen av det lovte land under Josvas ledelse ble tolv byer tildelt merarittene. Fire av disse lå i Rubens område, fire i Gads område og fire i Sebulons område. En av disse byene, Ramot i Gilead (i Gads område), var en ’tilfluktsby’. – Jos 21: 7, 34–40; 1Kr 6: 63, 77–81.

På Davids tid var 220 meraritter, med Asaja som den øverste, blant de levittene som førte paktens ark fra Obed-Edoms hus og opp til Jerusalem. (1Kr 15: 1–6, 25) Etter at Arken hadde fått et «hvilested», satte David noen meraritter «til å stå for ledelsen av sangen i Jehovas hus». (1Kr 6: 31, 44–47) Andre meraritter ble satt til å være portvakter. – 1Kr 26: 1, 10, 19.

I forbindelse med Juda-kongen Hiskias reformprogram var merarittene representert blant de levittene som renset templet. (2Kr 29: 12, 15) Senere, på 600-tallet f.v.t., satte kong Josjia merarittene Jahat og Obadja til å føre tilsyn med de arbeiderne som utbedret templet. – 2Kr 34: 12, 13.

Det var også meraritter blant de levittene som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t. (1Kr 9: 14) Senere (i 468 f.v.t.) var det meraritter blant de levittene som fulgte med Esra fra Babylon til Jerusalem. – Esr 8: 1, 18, 19, 31, 32.