JORDMOR

Det hebraiske ordet for «jordmor» er en partisippform i hunkjønn av verbet jalạdh (å føde) og betegner i bokstavelig forstand en kvinne som assisterer ved en fødsel, en fødselshjelper. (Se FØDSEL.) En jordmor bistår moren under fødselen, og når barnet er født, klipper hun over navlestrengen og vasker barnet. I gammel tid gned hun også barnet inn med salt og svøpte det i tøybånd. – Ese 16: 4.

Nære venner eller slektninger og eldre kvinner i samfunnet opptrådte noen ganger som fødselshjelpere, men på grunn av den spesielle viten, dyktighet og erfaring som krevdes, særlig når en fødsel var vanskelig, ble det å arbeide som jordmor et yrke som få lærte seg. Da Benjamin ble født og Rakel fikk «en hard fødsel», kunne jordmoren forsikre henne om at hun ville føde en sønn. Rakel selv døde imidlertid. (1Mo 35: 16–19) Og under den vanskelige fødselen Tamar hadde da hun fødte tvillingene Peres og Serah, skyndte jordmoren seg å sette et kjennemerke på den som hun ventet ville bli den førstefødte. Da den ene av tvillingene, Serah, stakk en hånd fram, bandt hun straks en skarlagenrød tråd om hånden hans, men hånden ble trukket tilbake, og den andre tvillingen ble født først, idet han forårsaket en bekkenbunnrift hos moren. – 1Mo 38: 27–30.

Da israelittene var i trelldom i Egypt, befant deres jordmødre seg i en meget kritisk og farlig stilling. Farao tilkalte to av dem, Sjifra og Pua, og gav dem befaling om å drepe alle hebraiske guttebarn så snart de var født. Det er sannsynlig at disse to kvinnene hadde oppsyn med alle jordmødrene og hadde plikt til å gjøre dem kjent med kongens ordre. «Jordmødrene fryktet imidlertid den sanne Gud, og de gjorde ikke som Egypts konge hadde sagt til dem, men de lot guttebarna leve.» Farao tilkalte dem derfor og sa: «Hvorfor har dere gjort dette?» Jordmødrene lot som om det ikke var noe de kunne noe for, og begrunnet det med at de hebraiske kvinnene var «livskraftige» og hadde født ’allerede før jordmoren rakk å komme inn til dem’. (2Mo 1: 15–19) Fordi disse jordmødrene fryktet Jehova og ikke ville slå guttebarna i hjel, velsignet og belønnet Jehova dem ved at de selv fikk etterkommere. – 2Mo 1: 20, 21.