SORG

Blant de orientalske folkeslagene ble sorg som regel ledsaget av ytre tilkjennegivelser, slik det framgår av de bibelske beretningene. En hel bok i Bibelen, Klagesangene, er uttrykk for sorg over at Jerusalem var blitt ødelagt.

Årsaker til sorg. Man sørget som uttrykk for anger (Ne 9: 1, 2; Jon 3: 5–9), fordi en ulykke truet (Est 4: 3; Jer 6: 26; Am 5: 16, 17), eller fordi det allerede hadde oppstått en katastrofal situasjon (Joe 1: 5–14). Den vanligste årsaken til sorg var uten tvil døden. Når et medlem av ens nære familie døde, begynte en sørgetid (1Mo 23: 2; 27: 41; 37: 33–35), og det å miste sin far, mor eller eneste sønn blir beskrevet som årsak til den dypeste sorg. (Sl 35: 14; Am 8: 10; Sak 12: 10) Når en nasjonal leder døde, varte sørgetiden fra 7 til 30 dager. (4Mo 20: 29; 5Mo 34: 8; 1Sa 31: 8, 12, 13) Da Josefs far, Jakob, døde, gråt egypterne over ham i 70 dager, og i forbindelse med begravelsen i Kanaan ble det holdt en sørgehøytid som varte i ytterligere 7 dager. – 1Mo 50: 3–11.

Uttrykk for sorg. Man lot sorgen komme til uttrykk i ord og ved å gråte, ved å skjemme sitt utseende og ved å faste eller på annen måte avholde seg fra vanlige gjøremål. Gråten kunne være ledsaget av høye og bitre klagerop (2Sa 1: 11, 12; Est 4: 1), eller man slo seg for brystet (Jes 32: 11, 12; Na 2: 7; Lu 8: 52), sønderrev sine klær (Dom 11: 35; 2Kg 22: 11, 19), kastet støv eller aske på hodet og kledde seg i sekkelerret (2Sa 13: 19; 2Kg 6: 30; Job 2: 11, 12), tok av seg sandalene og dekket til hodet eller ansiktet (2Sa 15: 30; 19: 4), rev av seg hår eller klipte av seg håret og raket skjegget (Job 1: 20; Esr 9: 3; Jer 41: 5). Noen, som fulgte hedenske skikker, rispet seg opp på kroppen (Jer 16: 6; 47: 5). I tillegg til å faste avholdt man seg kanskje fra å gni seg inn med olje eller å vaske klærne sine (2Sa 14: 2; 19: 24; Da 10: 2, 3), og noen satte seg på bakken eller i en askehaug. – 2Sa 13: 31; Job 2: 8; Jes 3: 26.

I noen tilfeller førte sorg til at det ble skrevet klagesanger. (2Sa 1: 17–27; 3: 33, 34; 2Kr 35: 25) En spesiell type sang var den såkalte sjiggajọn, et hebraisk uttrykk som forekommer i overskriften til Salme 7; et beslektet uttrykk forekommer i Habakkuk 3: 1. Dette var en slags sørgesang, sannsynligvis en følelsespreget sang hvor rytmen skiftet raskt. Begge disse sangene (Sl 7; Hab 3: 2–19) inneholder slike elementer som fare, sterke følelsesutbrudd eller inderlige anmodninger og deretter glede i Jehova.

I forbindelse med noen begravelser leide man profesjonelle gråtekoner, og musikere spilte sørgemusikk (Jer 9: 17, 18; Mt 9: 23); på Jesu tid ble disse etterlignet av små barn som lekte på torgene. (Mt 11: 16, 17) Det instrumentet man foretrakk til sørgemusikk, var fløyte. – Jer 48: 36; Mt 9: 23; se Josefus’ verk Den jødiske krig, København 1997, 3. bok, kap. 9, pkt. 5 (s. 222).

Etter en begravelse var det vanlig at kvinnene gikk ut til graven for å gråte og sørge. (Joh 11: 31) Det ser ut til at det i løpet av sørgetiden ble spist et sørgemåltid, som i noen tilfeller ble gjort til en egen høytid eller til en spesiell sammenkomst. – Ho 9: 4; Jer 16: 5, 7.

Forbud i forbindelse med sorg. I noen tilfeller fikk Guds folk som et hele eller enkelte av Guds tjenere beskjed om ikke å sørge over visse personers død – deriblant domfelte lovovertredere. (3Mo 10: 1, 2, 6) Profeten Esekiel fikk befaling om ikke å vise tegn på sorg da hans kone døde, og dette skulle være et varsel for de israelittene som var sammen med ham i Babylon, og vise dem at de ville bli så lamslått at de ikke sørget når Gud fullbyrdet sin dom over Jerusalem på grunn av byens troløshet. (Ese 24: 15–24) Jeremia fikk lignende instrukser. – Jer 16: 5–13.

Visse sørgeskikker var forbudt under Moseloven, deriblant det å rispe seg opp på kroppen, ’rake seg skallet i pannen’ (3Mo 19: 28; 5Mo 14: 1) eller misbruke tienden i forbindelse med den døde. (5Mo 26: 12–14) Prestene kunne åpenlyst vise sin sorg når visse medlemmer av deres nærmeste familie døde, men øverstepresten hadde ikke lov til å gjøre det. – 3Mo 21: 1–6, 10–12.

En tid til å sørge. I Forkynneren 3: 1, 4 sies det at det er «en tid til å gråte og en tid til å le; en tid til å holde klage og en tid til å springe omkring». I betraktning av menneskehetens døende tilstand bør «de vises hjerte» heller være i «sørgehuset» enn i «gjestebudshuset». (For 7: 2, 4; jf. Ord 14: 13.) Den vise gjør altså bruk av en mulighet til å gi uttrykk for medfølelse og å gi trøst i stedet for å ignorere en slik anledning og bare søke fornøyelser. Dette hjelper ham til å huske at han selv er dødelig, og til å bevare en rett hjertetilstand overfor sin Skaper.

Bibelen omtaler mange grunner til sorg. Blant disse er dødsfall blant ens nærmeste. (1Mo 42: 38; 44: 31) Avskyelige og gudsbespottelige skikker som er knyttet til falsk religion, gir også grunn til å sukke og jamre. (Ese 9: 4; jf. 1Kt 5: 2.) Og det er på sin plass å gi uttrykk for sorg på grunn av ens egne feil og synder. (Sl 38: 4, 6–10) Jehova gir dem som har fjernet seg fra ham, denne oppfordringen: «Vend om til meg av hele deres hjerte og med faste og med gråt og med klage. Og sønderriv deres hjerter og ikke deres klær.» (Joe 2: 12, 13; jf. Jak 4: 8, 9.) Også andre steder blir det lagt vekt på hjertets indre gremmelse og smerte som noe som kjennetegner oppriktig bedrøvelse, framfor på ytre uttrykk for sorg. – Sl 31: 9, 10; Ord 14: 10; 15: 13; Mr 14: 72; Joh 16: 6.

Jehova sier at selv han kan bli «såret i sitt hjerte». (1Mo 6: 6; jf. Jes 63: 9.) Også Guds hellige ånd kan bli ’bedrøvet’. (Ef 4: 30) Ettersom denne ånden virker på Guds tjenere og frambringer rettferdighets frukt hos dem (Ga 5: 22–24), er det slik at de som unnlater å verdsette denne guddommelige foranstaltningen, motarbeider dens virksomhet og går imot dens ledelse, på en måte ’bedrøver’ den. – Jf. Jes 63: 10; 1Te 5: 19.

Et likevektig syn på det å sørge. På Jesu tid var det fortsatt vanlig å vise sin sorg ved sterk gråt og høye klagerop ledsaget av støy og forvirring. (Mr 5: 38, 39) Bibelen forteller at Jesus ved flere anledninger «sukket inni seg» og gråt (Joh 11: 33–35, 38; Lu 19: 41; Mr 14: 33, 34; He 5: 7), men det sies ikke noe om at han gav uttrykk for sin sorg på de andre mer iøynefallende måtene som er beskrevet ovenfor. (Jf. Lu 23: 27, 28.) Også hans disipler gav uttrykk for sorg og bedrøvelse. (Mt 9: 15; Joh 16: 20–22; Apg 8: 2; 9: 39; 20: 37, 38; Flp 2: 27) Paulus sa at han hadde «stor sorg og uopphørlig smerte i [sitt] hjerte» på grunn av sine ikke-troende «slektninger etter kjødet». (Ro 9: 2, 3) Han fryktet for at han ville måtte sørge over dem i menigheten i Korint som hadde syndet, og som ennå ikke hadde angret (2Kt 12: 21), og han nevnte «med gråt» dem som hadde vendt seg bort for å vandre «som fiender av Kristi torturpæl». (Flp 3: 17–19) Hans inderlige og dyptfølte omsorg for den kristne menighet (2Kt 2: 1–4) satte ham i stand til å lære andre hvor viktig det er å vise empati og medfølelse, ’å gråte med dem som gråter’. – Ro 12: 15.

Men siden sorg og bedrøvelse virker svekkende (Sl 6: 6, 7; Lu 22: 45; Apg 21: 13; 2Kt 2: 6, 7), blir kristen sorg alltid framstilt som mildnet, balansert og til og med overskygget av håp og av en glede som gir styrke. (Mt 5: 4; 1Kt 7: 29, 30; 2Kt 6: 10; jf. Ne 8: 9–12.) Også kong David inntok en likevektig og fornuftig holdning til det å sørge. Da det barnet som var blitt unnfanget som følge av hans og Batsebas ekteskapsbrudd, var sykt, fastet han og la seg på jorden, idet han søkte den sanne Gud for barnets skyld. Men da han fikk vite at barnet hadde dødd, reiste han seg opp, vasket seg, gned seg inn med olje, skiftet klær, bad til Jehova og bad deretter sine tjenere om mat og begynte å spise. Da han forklarte sin handlemåte for tjenerne, som var overrasket, sa han: «Nå som han er død, hvorfor skulle jeg da faste? Er jeg i stand til å bringe ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.» (2Sa 12: 16, 19–23) Senere trengte David imidlertid hjelp fra den likeframme Joab for å komme ut av sin dype sorg over sønnen Absaloms død. – 2Sa 18: 33; 19: 1–8.

Selv om «hele skapningen fortsetter å sukke», er de kristnes lidelser relativt små sammenlignet med det herlige håp de har foran seg (Ro 8: 18–22; 1Pe 1: 3–7), og løftet om oppstandelsen setter dem i stand til ikke å «sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp». – 1Te 4: 13, 14.

Sorg og faste uten lydighet mot Jehovas ord er ikke til noe gagn. (Sak 7: 2–7) Men «bedrøvelse på en måte som Gud vil, bevirker anger til frelse». En slik bedrøvelse er følgen av at en person betrakter sin overtredelse som en synd mot Gud. Den får ham til å søke Guds tilgivelse og til å vende om fra sin urette kurs. «Men verdens bedrøvelse forårsaker død.» Den som viser en slik bedrøvelse, sørger kanskje over at hans urette handling er blitt avslørt, og at dette har medført et tap for ham, men han har ikke noe ønske om å få Guds tilgivelse. (2Kt 7: 10, 11) De tårer som Esau selvisk felte i håp om å få tilbake den forspilte førstefødselsretten sin, hadde ingen virkning på Isak eller på Gud. – He 12: 16, 17.

Brukt billedlig og profetisk. I billedlig betydning sies det at selv landet sørger på grunn av de ødeleggelsene som forårsakes av invaderende hærer eller en plage. (Jer 4: 27, 28; Joe 1: 10–12; se til sammenligning Sl 96: 11–13.) Mens landet lå øde, ville det bli gjengrodd med ugress, og det ville etter hvert se forsømt og ustelt ut, akkurat som et menneske som ikke steller ansiktet eller håret sitt eller klærne sine mens han sørger. På lignende måte ville et land hvor nyttevekstene var herjet av en plage, være et sørgelig syn.

«Menneskesønnens tegn» og Kristi åpenbarelse vil få alle jordens stammer til å «slå seg selv i jammer», eller «av sorg». (Mt 24: 30; Åp 1: 7) Det er forutsagt at det symbolske «Babylon den store» skal bli rammet av plager – død, sorg og hungersnød – «på én dag», noe som vil få dem som har dratt fordel av sine forbindelser med henne, til å gråte og sørge. (Åp 18: 2, 7–11, 17–19) Men Det nye Jerusalem vil innføre forhold på jorden som innebærer at tårer, død, sorg, skrik og smerte forsvinner for bestandig. – Åp 21: 2–4.