NA’AMAN
(Na’ạman) [fra en rot som betyr «å være liflig (velbehagelig)»].
1. En sønnesønn av Benjamin gjennom hans førstefødte sønn, Bela. (1Kr 8: 1–4, 7) Fordi Na’aman ble stamfar til en slekt i Benjamins stamme, na’amittene (4Mo 26: 40), blir han et annet sted omtalt som en av Benjamins «sønner». – 1Mo 46: 21.
2. En syrisk hærfører på 900-tallet f.v.t. Han tjenestegjorde mens Jehoram var konge i Israel og Ben-Hadad II var konge i Syria. Na’aman var ’en tapper veldig mann og var høyt ansett’, og det var ved ham «Jehova hadde gitt Syria frelse». (2Kg 5: 1) Bibelen gir ingen nærmere opplysninger om hvordan eller hvorfor Na’aman ble benyttet til å gi Syria frelse. Det er mulig at Na’aman stod i spissen for de syriske styrkene som klarte å motstå assyrerkongen Salmanassar IIIs forsøk på å innta Syria. Siden Syria fortsatte å være et fritt land, utgjorde det en buffersone mellom Israel og Assyria, noe som kan ha tjent den hensikt å hindre Assyrias aggressive framstøt mot vest inntil Jehova fant tiden inne til å tillate at nordrikets innbyggere ble ført i landflyktighet.
Helbredet for spedalskhet. Na’aman var spedalsk, og selv om syrerne ikke krevde at han måtte leve isolert, noe de spedalske i Israel var nødt til ifølge Jehovas lov, var det likevel en glede for ham å få vite hvordan han kunne bli helbredet for sin frastøtende sykdom. Han ble gjort oppmerksom på dette gjennom sin kones israelittiske slavepike, som fortalte om en profet i Samaria som kunne helbrede ham. Na’aman begav seg straks i vei til Samaria med et introduksjonsbrev fra Ben-Hadad II. Israels konge, Jehoram, tok imot ham på en kjølig måte og med mistenksomhet, men sendte ham videre til Elisja. Elisja snakket ikke selv med Na’aman, men lot sin tjener si til ham at han skulle dukke seg sju ganger i Jordan. Na’aman ble såret i sin stolthet og drog bort i harme. Han følte åpenbart at han til ingen nytte var blitt sendt fra det ene stedet til det andre uten å bli vist tilbørlig ære. Hvis ikke hans tjenere hadde resonnert med ham og fått ham til å forstå at Elisjas instrukser var ganske rimelige, ville han ha vendt tilbake til sitt land uten å være helbredet for sin spedalskhet. Det endte med at han dukket seg sju ganger i Jordan og på mirakuløst vis ble renset. Han var den eneste spedalske Elisja medvirket til å helbrede. – 2Kg 5: 1–14; Lu 4: 27.
Blir en tilbeder av Jehova. Den syriske hærføreren ble nå fylt med takknemlighet og ydmyk verdsettelse og vendte tilbake til Elisja, enda det betydde at han måtte tilbakelegge en avstand på kanskje 50 km, og tilbød ham en sjenerøs gave, som profeten bestemt avslo å ta imot. Na’aman bad da om å få noe av Israels jord, «et par muldyrs last», som han kunne ta med seg hjem, så han kunne frambære ofre til Jehova på Israels jord. Han lovte høytidelig at han fra da av ikke skulle tilbe noen annen gud. Det er mulig at han aktet å frambære ofre til Jehova på et alter av jord. – 2Kg 5: 15–17; jf. 2Mo 20: 24, 25.
Na’aman bad deretter om at Jehova måtte tilgi ham når han under utførelsen av sine embetsplikter måtte bøye seg ned for guden Rimmon sammen med kongen, som åpenbart var gammel og skrøpelig og trengte hans støtte. Det at han bøyde seg under slike omstendigheter, ville ikke innebære at han selv utøvde tilbedelse, men bare at han oppfylte den plikt å støtte kongen rent legemlig. Elisja trodde på at Na’aman bad om dette i oppriktighet, og han svarte: «Gå i fred.» – 2Kg 5: 18, 19.
Da Na’aman hadde dratt av sted, satte Elisjas begjærlige tjener, Gehasi, etter ham og tok ham igjen. Gehasi løy og sa at Elisja hadde ombestemt seg og likevel gjerne ville ta imot noen gaver. Na’aman gav ham med glede sølv og klær. Men Jehova straffet Gehasi ved å la ham og hans etterkommere lide av spedalskhet til uavgrenset tid fordi han hadde vært grisk og løgnaktig og misbrukt sin stilling som Elisjas tjener til å berike seg på Jehovas ånds virksomhet. – 2Kg 5: 20–27.