NEBUSARADAN

(Nebusarạdan) [fra babylonsk: Nebo har gitt avkom].

Sjef for livvakten og en hovedperson i Nebukadnesars styrker ved selve ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t. Det ser ikke ut til at Nebusaradan var til stede under den innledende beleiringen eller da muren ble gjennombrutt, for det var først omkring en måned senere at han ’kom til Jerusalem’, etter at kong Sidkia var blitt ført til Nebukadnesar og blindet. – 2Kg 25: 2–8; Jer 39: 2, 3; 52: 6–11.

Fra sitt hovedkvarter utenfor byen ledet Nebusaradan den babylonske ødeleggelsesaksjonen, som begynte «på den sjuende dagen i måneden» (den femte måneden, ab), og som blant annet bestod i at tempelskattene ble fjernet, at murene ble brutt ned, og at fangene ble ført bort, bortsett fra noen av «de ringe», som fikk lov til å være igjen. (2Kg 25: 8–20; Jer 39: 8–10; 43: 5, 6; 52: 12–26) Tre dager senere, på den tiende dagen i måneden, «kom Nebusaradan . . . inn i Jerusalem» (’gikk inn i’, RS, JB), og etter at han hadde foretatt en inspeksjon, satte han ild på Jehovas hus og la byen i aske. (Jer 52: 12, 13) Ifølge Josefus var det på årsdagen for nedbrenningen av Salomos tempel, nemlig den tiende dagen i den femte måneden, at Herodes’ gjenoppbygde tempel ble brent ned i år 70 e.v.t. – Den jødiske krig, København 1997, 6. bok, kap. 4, pkt. 5, 8 (s. 371, 373); se AB.

Det var Nebusaradan som på Nebukadnesars befaling løslot Jeremia og talte vennlig til ham, idet han lot ham velge hva han ville gjøre, tilbød seg å ta seg av ham og gav ham mat. Det var også han som på vegne av Babylons konge innsatte Gedalja som stattholder over dem som var igjen i landet. (2Kg 25: 22; Jer 39: 11–14; 40: 1–7; 41: 10) Omkring fem år senere, i 602 f.v.t., førte Nebusaradan noen flere jøder i landflyktighet, tydeligvis slike som hadde flyktet til de omkringliggende områdene. – Jer 52: 30.