NEGEV

(Nẹgev) [sør; sydlandet].

Det hebraiske ordet nẹghev antas å være avledet av en rot som betyr «å være uttørket», og betegner ofte det regnfattige området sør for Juda-fjellene. Nẹghev kom også til å bety «sør» og blir brukt om en sørside (4Mo 35: 5), om en sørgrense (Jos 15: 4) og om en sørlig port (Ese 46: 9). I noen oversettelser skjelner man ikke mellom den geografiske betegnelsen og kompassretningen, noe som har resultert i forvirrende gjengivelser. Et eksempel på dette finnes i 1. Mosebok 13: 1, hvor noen oversettelser gjengir nẹghev med «sør» (AS, KJ, Le), slik at man får inntrykk av at Abraham drog mot sør ut av Egypt, mens han i virkeligheten drog mot nord gjennom Negev til Betel. Dette problemet er imidlertid blitt løst i mange nyere oversettelser. – NO, NV, JB, RS.

Topografi. I gammel tid omfattet Negev etter alt å dømme et område som strakte seg fra Be’er-Sjeba-traktene i nord til Kadesj-Barnea i sør. (1Mo 21: 14; 4Mo 13: 17, 22; 32: 8) Profeten Jesaja beskriver dette området som et land med harde forhold, et tilholdssted for løver, leoparder og slanger. (Jes 30: 6) I den nordlige delen finnes det noen steder kilder, brønner og dammer, og tamarisktreet er et av de få trærne som trives der. (1Mo 21: 33) Sørvest for Be’er-Sjeba ligger det to små områder og ett relativt stort område med sanddyner. En stor del av Negev består av en høyslette som ligger mellom 450 og 600 m over havet. De høyeste toppene når en høyde av opptil 1050 m. Sør og øst for Be’er-Sjeba ligger det en rekke forrevne øst-vestgående høyderygger.

Historie. De mange cisternene, terrassemurene og ruinene av byer som er funnet i Negev, tyder på at området i gammel tid gav livsgrunnlag for en temmelig stor befolkning. Her fant Abraham og Isak beite til sine store hjorder. (1Mo 13: 1, 2; 20: 1; 24: 62) På Abrahams tid drog Elams konge Kedorlaomer og hans tre allierte mot innbyggerne i Negev og beseiret dem. – 1Mo 14: 1–7.

Flere hundre år senere sendte Moses israelittiske speidere inn i det lovte land fra Negev, som på det tidspunkt var bebodd av amalekittene. (4Mo 13: 17, 22, 29) Under Josvas ledelse ble alle innbyggerne i Negev beseiret (Jos 10: 40; 11: 16), og byer i dette området ble innlemmet i området til Simeons stamme. (Jos 19: 1–6) Kenittene, et nomadefolk som var beslektet med Moses gjennom hans hustru, bosatte seg også i Negev. (Dom 1: 16; jf. 1Sa 15: 6, 7.) Israelittene bevarte øyensynlig ikke kontrollen over området. I årenes løp støtte de gang på gang sammen med kanaaneerne i Negev, især med amalekittene. (Dom 1: 9; 6: 3; 1Sa 15: 1–9; 30: 1–20) David gjorde innfall mot gesjurittene, girsittene og amalekittene i Negev fra byen Siklag, som han hadde fått av filisterkongen Akisj. (1Sa 27: 5–8) Det var åpenbart først etter at David hadde begynt å herske som konge, og etter at han hadde beseiret edomittene, at israelittene fikk det fulle herredømme over Negev. (2Sa 8: 13, 14) Det var tydeligvis i dette området Juda-kongen Ussia senere bygde tårn og hogg ut cisterner. – 2Kr 26: 10.

Etter at Jerusalem var blitt ødelagt av babylonerne, forutsa Obadja at israelittene skulle komme tilbake til sitt land, Negev innbefattet. – Ob 19, 20.