NORD, NORDEN

I tillegg til det vanlige ordet for «nord», tsafọn, brukte man på hebraisk også betegnelsen «venstre» om nord, sett fra den synsvinkel hvor man stod med ansiktet vendt mot soloppgangen i øst. (1Mo 14: 15, NW, fotn.) I Bibelen kan «nord», eller «Norden», betegne en del av jorden (Sl 107: 3; Jes 43: 6; Lu 13: 29), himmelretningen nord (2Mo 26: 20; 1Kg 7: 25; Åp 21: 13), den nordlige himmel (Job 26: 7) og forskjellige land eller riker (deriblant Assyria [Sef 2: 13] og Babylon [Jer 46: 10]) som lå nord og øst for det området som israelittene bodde i. Selv om Babylon ved elven Eufrat egentlig lå øst for Tyrus, sies det i Esekiel 26: 7 at Babylons konge skulle komme mot Tyrus «fra nord». Og det sies også at den ulykke som babylonerne skulle volde Juda og Jerusalem, ville komme «fra nord». (Jer 1: 14, 15) Grunnen til dette er øyensynlig at de babylonske hærstyrkene fulgte en nordlig rute da de marsjerte vestover, ettersom de da unngikk å dra gjennom ørkenen. Det var faktisk den veien de vanligvis fulgte, ifølge babylonske opptegnelser.

Siden det sies om flere land og riker at de ligger i nord, er tekstsammenhengen og andre skriftsteder som berører samme emne, ofte til hjelp når en skal avgjøre hva som menes med «nord» eller «landet i nord». Jesaja 21: 2, 9 og Daniel 5: 28 viser for eksempel at de «nasjoner fra landet i nord» som omtales i Jeremia 50: 9, omfatter mederne, perserne og elamittene. De nasjonene som angrep Babylon, ble åpenbart betraktet som «en samling», en forent hær eller en felles fiende av Babylon. Mange av de nasjonene som var involvert, befant seg langt nord for Babylon (Jer 51: 27, 28), og en stor del av Media lå iallfall nordøst for Babylon. Dessuten kom selve angrepet tydeligvis fra nord, siden Kyros ledet bort elven nord for byen.

«Nordens konge.» Den verdslige historie gir enda et grunnlag for å avgjøre hvordan «nord», eller «Norden», skal forstås i visse skriftsteder. Ett slikt tilfelle dreier seg om uttrykket «Nordens konge» i Daniel, kapittel 11. Historiske vitnesbyrd viser at den ’veldige kongen’ i Daniel 11: 3 var Aleksander den store. En tid etter Aleksanders død ble riket delt mellom hans fire generaler. En av dem, Selevkos Nikator, overtok Mesopotamia og Syria og ble dermed hersker over områdene nord for Palestina. En av de andre generalene, Ptolemaios Lagos, fikk herredømmet over Egypt, sørvest for Palestina. Med Selevkos Nikator og Ptolemaios Lagos begynte den langvarige kampen mellom «Nordens konge» og «Sydens konge». Men profetien om «Nordens konge» strekker seg fra Selevkos Nikators tid helt fram til «endens tid». (Da 11: 40) Derfor er det logisk at «Nordens konges» nasjonale og politiske identitet ville skifte i historiens løp. Men det ville likevel være mulig å avgjøre «Nordens konges» identitet på bakgrunn av det som profetien sa at han skulle gjøre. – Se boken Gi akt på Daniels profeti!, 1999, s. 211–285.

Jehovas bolig. I Bibelen brukes «nord» også om det stedet hvor Jehova i billedlig forstand hadde sin bolig hos israelittene. – Sl 48: 1, 2; Jes 14: 13, 14; se MØTEFJELLET.