PELATJA

(Pelạtja) [Jehova har gitt redning].

1. En av fire simeonittiske høvdinger som, sannsynligvis i Hiskias regjeringstid, førte 500 menn mot Se’ir-fjellet og slo «den rest av Amalek som hadde sluppet unna». – 1Kr 4: 41–43.

2. Sønn av Benaja; en fyrste i Israel som Esekiel så i et syn. Pelatja og Ja’asanja ’tenkte ut det som var skadelig, og la opp onde råd’ mot Jerusalem. Under inspirasjon uttalte Esekiel en profeti mot Israels folk, og deretter døde Pelatja. – Ese 11: 1–13.

3. En fjern etterkommer av David; en sønnesønn av Serubabel. (1Kr 3: 19–21) Muligens den samme som nr. 4.

4. Et familieoverhode representert blant dem som bevitnet den pakten der israelittene lovte at de ikke skulle ta seg utenlandske hustruer. – Ne 9: 38; 10: 1, 14, 22; se nr. 3.