POPPEL

[hebr. ʽaravịm (flt.)].

Det hebraiske navnet på dette treet tilsvarer det arabiske gharab, som fortsatt betegner eufratpoppelen (Populus euphratica). Selv om poppel og pil tilhører samme familie og begge er vanlige i Midtøsten, foretrekker leksikografer i dag å oversette det hebraiske ordet med «poppel». – Se Koehler og Baumgartners Lexicon in Veteris Testamenti Libros, Leiden 1958, s. 733; Brown, Driver og Briggs’ Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, 1980, s. 788; The New Westminster Dictionary of the Bible, redigert av H. Gehman, 1970, s. 998.

Poppelen er svært vanlig langs Eufrats bredder (mens pilen er forholdsvis sjelden i dette området), og det stemmer derfor godt at Salme 137: 1, 2 sier at de jødene som var i landflyktighet, gråtende hengte harpene sine på «poplene». (Jf. NO: «piletrærne».) Eufratpoppelen (som tilhører samme slekt som osp) har små, lette, hjerteformete blad som sitter på flate stilker som henger skrått ned fra kvisten. Det gjør at de beveger seg fram og tilbake selv i den svakeste vind – en bevegelse som kan lede tankene hen på sinnsbevegelsen hos mennesker som gråter av sorg.

Det vokser også eufratpopler langs elver og vassdrag i Syria og Palestina, spesielt i Jordandalen. Sammen med tamarisker danner de ofte der tette kratt, mens de andre steder kan bli 9–14 m høye. I Bibelen blir poplene de fleste steder forbundet med elvedaler. De var blant de trærne som man brukte grener fra under løvhyttehøytiden, og de dannet ly for den kraftige «Behemot» (flodhesten) langs elven. (3Mo 23: 40; Job 40: 15, 22) Poppelen skyter raskt opp der hvor det er rikelig med vann, og blir derfor nevnt i Jesaja 44: 3, 4 for å illustrere den raske vekst og framgang som er et resultat av Jehovas ånd og velsignelse.