RIMELIGHET

Ordet «rimelighet» er en gjengivelse av det greske ordet epieikẹs. Dette ordet (et adjektiv, også brukt substantivisk) blir definert som «tilbørlig, passende; derfor rett og rimelig, moderat, overbærende, som ikke insisterer på lovens bokstav; det beskriver den hensynsfullhet som preger en som ser ’menneskelig og med rimelighet på kjensgjerningene i forbindelse med en sak’». – Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1981, bd. 2, s. 144, 145.

Rimelighet er et karakteristisk trekk ved himmelsk visdom. (Jak 3: 17) Det er en egenskap som en tilsynsmann i en kristen menighet må ha. (1Ti 3: 2, 3) Han må være rimelig overfor seg selv, behandle andre med rimelighet og vise rimelighet i sitt syn på problemer. Kristne i sin alminnelighet blir også oppfordret til å være rimelige. Apostelen Paulus skrev til filipperne: «La deres rimelighet [«ettergivenhet», Int] bli kjent for alle mennesker.» (Flp 4: 5) Og Titus ble bedt om å minne de kristne på Kreta om å «være rimelige [bokst.: ettergivende]». (Tit 3: 1, 2, NW, fotn.) Dette var spesielt på sin plass fordi innbyggerne på Kreta i det store og hele hadde ord på seg for å være løgnere, farlige villdyr og ubeskjeftigede fråtsere. – Tit 1: 12.

I 1. Peter 2: 18 får hustjenere den formaning at de skal «underordne seg under sine eiere med all tilbørlig frykt, ikke bare under de gode og rimelige, men også under dem som det er vanskelig å gjøre til lags».