RIMMON

(Rịmmon) [granatepletre].

1. En benjaminitt som var far til Ba’anah og Rekab, de to som drepte Sauls sønn Isjbosjet. Rimmon var fra Be’erot nord for Gibea. – 2Sa 4: 2, 5–7, 9.

2. En by som tilhørte Simeons stamme. Den lå i et område som var omgitt av Juda stammes område. (Jos 19: 1, 2, 7) Den er nevnt etter Ajin, og navnet En-Rimmon, som forekommer i Nehemja 11: 29, er etter alt å dømme en kombinasjon av disse to byenes navn og en betegnelse på dem begge under ett. I Sakarja 14: 10 er Rimmon nevnt som et sted i sør. Man antar at det gamle Rimmon lå ved Khirbet Umm al-Ramamin (Horvat Remalya), 15 km nord for Be’er-Sjeba, på et sted hvor det nå finnes noen ruiner.

3. En levittisk enklaveby som tilhørte Meraris slekt. Den lå ved den østlige grensen av Sebulons område. (Jos 19: 10, 13) Det ser ut til at denne byen blir kalt «Dimna» i Josva 21: 35 og «Rimmono» i 1. Krønikebok 6: 77. Man mener at den lå der hvor Rummana (Rimmon) ligger i dag, 10 km nord for Nasaret.

4. En steil klippe hvor 600 menn av Benjamins stamme søkte tilflukt etter å ha overlevd slaget ved Gibea, der hele Israel reiste seg mot benjaminittene for å hevne voldtekten av og drapet på en levitts medhustru. (Dom 20: 45–47) Mennene ble på klippen til de ble oppsøkt av sendebud som tilbød dem fred. (Dom 21: 13) Dette stedet ligger 6 km øst for Betlehem og 18 km nordnordøst for Jerusalem og heter i dag Rammun. Det er nå en liten landsby på dette stedet. Fjellet som ligger der, består av kalkstein. Det er kjegleformet og har mange huler, og på tre av sidene er det bergsprekker som er vanskelige å forsere.

5. En syrisk gud. Da den syriske hærføreren Na’aman var blitt helbredet for spedalskhet, anerkjente han Jehova som den sanne Gud, men han gav uttrykk for bekymring fordi han måtte følge Syrias konge inn i Rimmons tempel og bøye seg ned der sammen med kongen foran avbildningen av Rimmon, siden kongen ville komme til å støtte seg til Na’amans arm. – 2Kg 5: 15–18.

Rimmon blir gjerne identifisert med Ramman (som betyr «den som brøler, tordner»), en gud man vet ble dyrket i Assyria og Babylonia. Noen mener at tilbedelsen av Rimmon (Ramman) ble ført med vestover fra Assyria av noen av de stammene som senere slo seg ned i Damaskus-området. Flere forskere mener at Rimmon (Ramman) er en betegnelse på stormguden Hadad (Adad). Det at Tabrimmon og Ben-Hadad ble brukt som navn på syriske konger, tyder på at Rimmon var identisk med Hadad, siden disse kongene sannsynligvis bar sin øverste guds navn eller tittel. – 1Kg 15: 18.

Det er ikke tvil om at det var mange likhetspunkter mellom Ramman og den Rimmon som ble dyrket i Syria. For assyrerne var Ramman først og fremst en storm- og tordengud. Selv om han ble oppfattet som den som gav regn og vann til brønner og marker, ble han særlig forbundet med de ødeleggelser som regn og lyn kan volde. På assyriske monumenter er Ramman ofte skildret som en krigsgud. Slik ble han også oppfattet i Babylonia, hvor Ramman, måneguden Sin og solguden Sjamasj utgjorde én av mange triader.