SJAMMUA

(Sjammụa) [form av Sjemaja, som betyr «Jehova har hørt (lyttet)»].

1. Den høvdingen som representerte Rubens stamme blant dem som Moses sendte til det lovte land for å utspeide det; sønn av Sakkur. Han og ni andre speidere tok motet fra israelittene så de ikke trodde at Jehova ville fjerne deres fiender fra Kanaan. – 4Mo 13: 2–4, 28, 29.

2. En av Davids sønner med Batseba, altså en helbror av kong Salomo. (2Sa 5: 13, 14; 1Kr 14: 3, 4) Han blir ett sted kalt Sjimea. – 1Kr 3: 5.

3. En levitt i Jedutuns slektslinje. Hans sønn eller etterkommer Abda bodde i Jerusalem etter landflyktigheten i Babylon. (Ne 11: 17) Han blir kalt Sjemaja i 1. Krønikebok 9: 16.

4. En prest som var overhode for Bilgas fedrehus på øverstepresten Jesjuas etterfølger Jojakims tid. – Ne 12: 12, 18.