SJIME’ITTER

[av (tilhørende) Sjime’i].

Etterkommere av Sjime’i, som var sønn av Gersjon og sønnesønn av Levi. (2Mo 6: 16, 17) Ved den første folketellingen i ødemarken utgjorde de sjime’ittene og libnittene («gersjonittenes slekter») som det ble tatt opp manntall over, i alt 7500. (4Mo 3: 20b–22) Sjime’ittene lå i leir sammen med libnittene «bak tabernaklet», det vil si mot vest. Som gersjonitter skulle de transportere, reise og vedlikeholde tabernaklet, og de skulle også ta seg av tabernaklets forskjellige dekker, forgårdens omheng, avskjermingene (både foran inngangen til forgården og foran teltet) og teltsnorene. – 2Mo 26: 1, 7, 14, 36; 27: 9, 16; 4Mo 3: 23–26.

Sjime’i hadde fire sønner – Jahat, Sina, Je’usj og Beria. Men ettersom de to siste ikke hadde mange sønner, sluttet de seg sammen til «et fedrehus for én embetsklasse». Dette blir nevnt i beretningen om Davids tid, da det ser ut til at sjime’ittenes tjeneste ved tabernaklet var delt mellom disse tre slektene. (1Kr 23: 6, 7, 10, 11) I Sakarjas profeti blir spesielt sjime’ittenes slekt omtalt blant dem som skulle holde bitter klage over «ham som de har gjennomboret», en profeti som får sin anvendelse på det som skjedde med Jesus. – Sak 12: 10–13; Joh 19: 37.