SINAI

(Sịnai).

1. Et fjell i Arabia (Ga 4: 25) som tydeligvis også blir kalt Horeb. (Jf. 2Mo 3: 1, 12; 19: 1, 2, 10, 11; se HOREB.) I nærheten av Sinai-fjellet lå israelittene og en stor blandet skare i leir i nesten et år med store flokker småfe og storfe. (2Mo 12: 37, 38; 19: 1; 4Mo 10: 11, 12) I området omkring dette fjellet var det ikke bare plass til denne store leiren, som kanskje talte over tre millioner mennesker, men det var også tilstrekkelig med vann og beite til husdyrene. Det rant minst én bekk eller elv ned fra fjellet. (5Mo 9: 21) Ved foten av Sinai var det åpenbart et område som var stort nok til at israelittene kunne komme sammen der og iaktta fenomenene på toppen av fjellet. De kunne til og med trekke seg tilbake og bivåne det hele på avstand. Toppen av Sinai-fjellet var også synlig fra selve leiren. – 2Mo 19: 17, 18; 20: 18; 24: 17; jf. 5Mo 5: 30.

Identifisering. Man vet ikke med sikkerhet nøyaktig hvilket fjell som ble kalt Sinai, eller Horeb. Tradisjonelt er Sinai blitt satt i forbindelse med en fjellrygg av rød granitt som ligger sentralt til i den sørlige delen av Sinaihalvøya, midt mellom de to grenene som den nordligste delen av Rødehavet består av. Fjellryggen er omkring 3 km lang i retningen nordvest-sørøst og har to topper – Ras Safsafa og Jabal Musa. Det området som denne fjellryggen ligger i, blir vannet av flere elver og bekker. Foran den nordlige toppen (Ras Safsafa) ligger al-Raha-sletten, som er ca. 3 km lang og 1 km bred. – BILDE: bd. 1, s. 540.

På grunnlag av sine iakttagelser på stedet på 1800-tallet skriver A.P. Stanley: «At det i det hele tatt finnes en slik slette foran et slikt fjell, sammenfaller på en så bemerkelsesverdig måte med den hellige beretning at det utgjør et sterkt indre vitnesbyrd, ikke bare om at dette er det riktige stedet, men også om at stedet og hendelsene er beskrevet av et øyenvitne.» Angående beretningen om at Moses og Josva kom ned fra Sinai, sier han: «Enhver som kom ned fra en av de bortgjemte senkningene på baksiden av Ras Sa[f]safeh gjennom de skrånende kløftene som flankerer toppen på nordsiden og på sørsiden, ville høre lydene fra sletten gjennom stillheten, men ville ikke kunne se selve sletten før han kom ut av Wadi al-Deir eller Wadi Leja; og når han gjorde det, ville han stå like under den bratte Sa[f]safeh-toppen.» Stanley peker videre på at det at Moses kastet støvet av gullkalven «i elven som rant ned fra fjellet» (5Mo 9: 21), også passer godt på dette området. Han sier: «Dette er fullt ut mulig i Wadi al-Raheh, som bekken i Wadi Leja renner inn i. Denne bekken kommer riktignok fra Katarina-fjellet, men løper såpass nær Gebel Mousa [Jabal Musa] at ordlyden ’som rant ned fra fjellet’ er berettiget.» – Sinai and Palestine, 1885, s. 107–109.

Sinai-fjellet er tradisjonelt blitt identifisert med den sørlige, høyeste toppen, Jabal Musa («Moses’ fjell»). En rekke forskere mener imidlertid, i likhet med Stanley, at det er mest sannsynlig at det dreier seg om den nordlige toppen, Ras Safsafa, ettersom det ikke ligger noen stor slette foran Jabal Musa.

Begivenheter. I nærheten av Sinai-fjellet, eller Horeb, viste Jehovas engel seg for Moses i den brennende tornebusken og gav ham i oppdrag å lede israelittene ut av slaveriet i Egypt. (2Mo 3: 1–10; Apg 7: 30) Trolig et års tid senere kom det frigjorte folket til Sinai. (2Mo 19: 2) Her gikk Moses opp på fjellet, tydeligvis for å få ytterligere instrukser fra Jehova, ettersom det var blitt åpenbart for ham allerede ved den brennende tornebusken at de skulle «tjene den sanne Gud på dette fjellet». – 2Mo 3: 12; 19: 3.

Moses fikk nå beskjed om å si til israelittene at de ved å være lydige mot Jehovas ord og holde hans pakt ville kunne bli et kongerike av prester og en hellig nasjon. (2Mo 19: 5, 6) De eldste, som var folkets representanter, samtykte i dette. Jehova gav så Moses befaling om å hellige folket med tanke på at det skulle tre fram for ham på den tredje dagen fra da av. Det ble satt en grense rundt fjellet, ettersom enhver som rørte ved fjellet, enten det var et dyr eller et menneske, skulle dø. – 2Mo 19: 10–15.

Om morgenen den tredje dagen «begynte [det] å komme torden og lyn og en tung sky over fjellet og en svært kraftig lyd av et horn». Folket i leiren skalv. Moses førte nå folket ut av leiren og bort til foten av fjellet for å møte den sanne Gud. Sinai ristet, og hele fjellet stod i røyk. (2Mo 19: 16–19; Sl 68: 8) På Guds befaling gikk Moses opp på fjellet, og her fikk han igjen beskjed om å understreke for israelittene at de ikke måtte prøve å gå opp på fjellet. Selv «prestene» (tydeligvis ikke levittene, men israelittiske menn som i likhet med patriarkene tjente som prester for sin husstand i samsvar med datidens skikk og bruk) måtte passe på så de ikke overskred de fastsatte grensene. – 2Mo 19: 20–24.

Etter at Moses hadde steget ned fra Sinai, fikk israelittene høre «De ti ord» midt ut av ilden og skyen. (2Mo 19: 19 til 20: 18; 5Mo 5: 6–22) Jehova talte her til folket ved en engel, noe som framgår tydelig av Apostlenes gjerninger 7: 38, Hebreerne 2: 2 og Galaterne 3: 19. Folket ble skremt av det ærefryktinngytende skuet – lynglimtene og røyken – og av tordenbrakene og lyden av hornet, og gjennom sine representanter bad de om at Gud ikke mer måtte tale til dem på denne måten, men heller måtte tale til dem gjennom Moses. Jehova sa så til Moses at han skulle gi israelittene beskjed om å vende tilbake til teltene sine. Det mektige skuet ved Sinai skulle innprente en sunn frykt for Gud i israelittene, slik at de ville fortsette å holde hans bud. (2Mo 20: 19, 20; 5Mo 5: 23–30) Etter dette trådte Moses, kanskje sammen med Aron ( jf. 2Mo 19: 24), nærmere den mørke skymassen på Sinai, for å høre resten av Jehovas bud og rettslige avgjørelser. – 2Mo 20: 21; 21: 1.

Da Moses kom ned fra Sinai-fjellet, gjengav han Jehovas ord for folket, og israelittene sa igjen at de ville være lydige. Han skrev så ned Guds ord, og tidlig neste morgen bygde han et alter og reiste også tolv støtter ved foten av fjellet. Det ble frambåret brennofre og fellesskapsofre, og med blodet av offerdyrene ble lovpakten innstiftet. – 2Mo 24: 3–8; He 9: 16–22.

Nå som israelittene var kommet i et paktsforhold til Jehova Gud, kunne de, ved sine representanter, komme tett innpå Sinai-fjellet. Moses, Aron, Nadab, Abihu og 70 av Israels eldste gikk et stykke opp i fjellsiden og fikk se et storslått syn av Guds herlighet. (2Mo 24: 9–11) Deretter gikk Moses og Josva opp på fjellet, denne gangen for å motta flere bud og også steintavlene med «De ti ord». Først på den sjuende dagen ble Moses bedt om å gå inn i skyen. Det ser ut til at Josva ventet på Moses på fjellet, på et sted hvor han verken kunne se eller høre noe av det som foregikk i israelittenes leir. (2Mo 24: 12–18) Det blir ikke sagt noe om hvorvidt Josva, liksom Moses, lot være å spise og drikke i løpet av hele perioden på 40 dager. Da Moses og Josva ved slutten av denne perioden kom gående ned fra Sinai, kunne de høre festsang i israelittenes leir. Da de kom til foten av Sinai-fjellet, fikk Moses se gullkalven og festlighetene. Straks kastet han fra seg de to steintavlene og knuste dem ved foten av fjellet. – 2Mo 32: 15–19; He 12: 18–21.

Senere fikk Moses befaling om å lage to steintavler lik dem han hadde knust, og igjen gå opp på Sinai, for å få «De ti ord» skrevet på dem. (2Mo 34: 1–3; 5Mo 10: 1–4) Igjen tilbrakte Moses 40 dager på fjellet uten å spise eller drikke. Dette var utvilsomt bare mulig med Guds hjelp. – 2Mo 34: 28; det dreier seg tydeligvis her om de samme 40 dagene som i 5Mo 9: 18; jf. 2Mo 34: 4, 5, 8; 5Mo 10: 10.

Fra det tidspunkt da tabernaklet, eller møteteltet, var blitt reist og skyen begynte å dekke det, talte ikke Gud lenger direkte fra Sinai, men fra møteteltet, som var blitt oppført i nærheten av fjellet. – 2Mo 40: 34, 35; 3Mo 1: 1; 25: 1; 4Mo 1: 1; 9: 1.

Flere hundre år senere drog profeten Elia til Horeb, eller Sinai, «den sanne Guds fjell». – 1Kg 19: 8.

2. Den ødemarken som fjellet Sinai lå ved, ble kalt «Sinai-ødemarken». (3Mo 7: 38) Nøyaktig hvilket område Sinai-ødemarken omfattet, kan ikke fastslås på grunnlag av Bibelens beretning. Byen Refidim lå tydeligvis i nærheten av denne ødemarken. (2Mo 19: 2; jf. 2Mo 17: 1–6.) Det var til Sinai-ødemarken Moses’ svigerfar, Jetro, brakte Moses’ hustru, Sippora, og deres to sønner, Gersjom og Elieser, så de ble gjenforent med Moses. (2Mo 18: 1–7) Følgende andre viktige hendelser fant sted i Sinai-ødemarken: Israelittene gav seg av med kalvedyrkelse i Moses’ fravær (2Mo 32: 1–8); 3000 menn som utvilsomt hadde ført an i kalvedyrkelsen, ble henrettet (2Mo 32: 26–28); israelittene gav uttrykk for sin anger ved å ta av seg smykkene sine (2Mo 33: 6); tabernaklet ble oppført, med inventar og utstyr, og prestenes klær ble laget (2Mo 36: 8 til 39: 43); presteskapet ble innsatt og begynte å utføre tjeneste ved tabernaklet (3Mo 8: 4 til 9: 24; 4Mo 28: 6); Arons sønner Nadab og Abihu ble fortært av en ild fra Jehova fordi de hadde frambåret ulovlig ild (3Mo 10: 1–3); de israelittiske mennene ble registrert med tanke på tjeneste i hæren (4Mo 1: 1–3); den første påsken utenfor Egypt ble feiret (4Mo 9: 1–5).