HJORT

[hebr. ʼaijạl].

Drøvtyggende hovdyr av familien Cervidae. Kronhjort (Cervus elaphus), iransk dådyr (Dama mesopotamica) og rådyr (Capreolus capreolus) er tre arter av hjortedyr som en gang hørte naturlig hjemme i Palestina.

Ettersom hjorten er drøvtygger og har delt hov, kunne den ifølge Moseloven brukes til føde, forutsatt at dens blod, liksom andre dyrs blod, ble helt ut på jorden. (5Mo 12: 15, 16, 22, 23; 14: 4–6; 15: 22, 23) Hjortekjøtt hørte med til det som ble servert på kong Salomos bord. – 1Kg 4: 22, 23.

Andre steder i Bibelen blir hjorten nevnt i billedlige sammenhenger. Den sjulamittiske piken sammenlignet sin elskede hyrde med en hjortekalv og hentydet i den forbindelse til den hastighet et slikt dyr beveger seg med. (Høy 2: 9, 17; 8: 14) Hjortens evne til uanstrengt å klatre på bratte steder blir brukt for å illustrere den fullstendige helbredelse de halte vil erfare. (Jes 35: 6; jf. He 12: 12, 13.) Da Sions fyrster ble stilt overfor den babylonske beleiring, var de som utsultede hjorter som var for svake til å løpe fra fienden. – Kla 1: 6.