TYATIRA

(Tyatịra).

En by som ble gjenoppbygd tidlig på 200-tallet f.v.t. av Selevkos Nikator, som tidligere hadde vært en av Aleksander den stores generaler. Den lå ved en bielv til Gediz (oldtidens Hermos) i det vestlige Lilleasia, 60 km fra Egeerhavet. Den kristne menigheten i Tyatira fikk et budskap fra Herren Jesus Kristus, diktert til og nedskrevet av apostelen Johannes. – Åp 1: 11.

Tyatira blir i dag kalt Akhisar og ligger 250 km sørsørvest for Istanbul og 375 km øst for Aten. (BILDE: bd. 2, s. 946) Byen har aldri vært noen storby eller noe senter av spesiell politisk betydning, men den var en gang en velstående industriby som var kjent for sine mange håndverk, deriblant veving, tøyfarging, metallarbeid, garving og pottemakerkunst. Dens tøyfarging blir ofte nevnt i innskrifter. I fargeriene brukte man krapprot for å få fram den ettertraktede skarlagenrøde eller purpurrøde fargen, som i senere tider er blitt kjent som tyrkiskrødt.

Lydia, som ble omvendt til kristendommen under Paulus’ første besøk i Filippi i Makedonia, var «en purpurselger fra byen Tyatira». Hun kan ha vært en oversjøisk representant for produsenter i Tyatira, en velstående forretningskvinne, for hun eide et hus som var stort nok til at hun kunne ha Paulus og hans reisefeller boende der mens de oppholdt seg i Filippi. – Apg 16: 12–15.

Når og hvordan kristendommen ble brakt til Tyatira, er ikke kjent. Det finnes ingen beretning om at Paulus eller andre evangelister noen gang besøkte denne byen, eller at Lydia vendte tilbake dit. Det er mulig at budskapet nådde byen i løpet av de to årene (ca. 53–55 e.v.t.) da Paulus virket i Efesos, 115 km sørvest for Tyatira, for i den tiden ’hørte alle som bodde i distriktet Asia, Herrens ord, både jøder og grekere’. (Apg 19: 10) Det eneste man vet, er at det omkring 40 år senere fantes en nokså livskraftig menighet av kristne i Tyatira. – Åp 1: 10, 11.

Kristi budskap til menigheten i Tyatira. Denne menigheten, den fjerde av de sju som det ble sendt budskaper til, ble rost for sin kjærlighet, tro og utholdenhet. Dens tjeneste ble også godkjent; dens ’senere gjerninger var flere enn de tidligere’. Men selv om menigheten hadde disse rosverdige egenskapene, hadde den også tillatt at det hadde utviklet seg en meget dårlig tilstand i den. Jesus Kristus uttalte en fordømmelse over den da han sa: «Du tolererer denne kvinnen Jesabel, som kaller seg profetinne, og som lærer og villeder mine slaver til å drive utukt og til å spise slikt som er ofret til avguder.» Denne «kvinnen» ble sannsynligvis kalt Jesabel fordi hennes onde gjerninger minnet om det Akabs hustru var kjent for, og fordi hun hardnakket nektet å angre. Det ser imidlertid ut til at det bare var et mindretall av menigheten i Tyatira som hadde latt seg påvirke av denne Jesabel-innflytelsen, for det som gjenstår av budskapet, er rettet til «de andre av dere som er i Tyatira, alle som ikke har denne lære, nettopp de som ikke har lært ’Satans dybder’, som de sier, å kjenne». – Åp 2: 18–29.