TINN

Et sølvhvitt metall med et svakt blålig skjær; meget lett å bearbeide. Av de seks metallene som ble utvunnet i oldtidens smelteovner, har tinn det laveste smeltepunktet, nemlig bare 232 °C. (Ese 22: 18, 20) Det hebraiske ordet for tinn, bedhịl, betyr «det som er skilt fra eller utskilt», det vil si skilt fra et edelt metall ved smelting. Ordet blir også oversatt med «avfallsprodukter». – Jes 1: 25.

Det fantes ingen tinngruver i Palestina. Tinn blir første gang omtalt like etter utgangen av Egypt, idet det blir nevnt blant det verdifulle krigsbyttet som ble tatt fra midjanittene. (4Mo 31: 2, 22) Tyrierne fikk tinn fra Tarsis. (Ese 27: 12) Mye av det brunsvarte tinnoksidet som blir kalt kassiteritt (tinnstein), ble utvunnet av elvesand i Spania og England. Det ser ut til at tinn ble brukt til å lage lodd av, for i Sakarja 4: 10 (hvor det står om «loddet» i Serubabels hånd) har den massoretiske tekst ordlyden «steinen [el. vekten], tinnet». Det hebraiske ordet som i Amos 7: 7, 8 er gjengitt med «lodd», kan bety tinn eller bly. Tinn ble imidlertid mest brukt i forbindelse med herding av andre metaller; det er blitt funnet bronsegjenstander fra oldtiden med et tinninnhold på 2 til 18 prosent.