TURTELDUE

[hebr. tor; gr. trygọn].

Liten dueart; en trekkfugl. Det hebraiske navnet er etter alt å dømme en etterligning av fuglens vemodige kurring: tor-r-r tor-r-r.

Turtelduen (Streptopelia turtur) og de beslektede artene tyrkerdue (Streptopelia decaocto) og palmedue (Streptopelia senegalensis) er nokså vanlige i Palestina; den sistnevnte har særlig de siste tiårene fått stadig større utbredelse.

Turtelduen er i Jeremia 8: 7 nevnt blant de fuglene som «passer . . . nøye på tiden for sin ankomst», noe som åpenbart henspiller på de årvisse trekkene. Det må her dreie seg om selve arten turteldue, ettersom de beslektede artene som finnes i Palestina, ikke trekker, men holder til i samme område hele året. Turtelduen var et sikkert vårtegn i Palestina. Den kom fra sør i begynnelsen av april og ’lot sin røst høre i landet’. – Høy 2: 12.

Turtelduen er en sky og forsiktig fugl som setter sin lit til sin hurtighet for å unnslippe sine fiender. (Sl 74: 19) I sesongen er det rikelig med turtelduer i hele Palestina, og ettersom de lever av korn, frø og kløver, er de lette å fange med snarer langs bakken. Abraham ofret blant annet en turteldue da Jehova ’sluttet en pakt’ med ham (1Mo 15: 9, 10, 17, 18), og senere ble det i Moseloven enten foreskrevet eller gitt rom for at man noen ganger brukte turtelduer som ofre, ikke sjelden i forbindelse med renselsesseremonier. (3Mo 1: 14; 5: 7, 11; 12: 6, 8; 14: 22, 30; 15: 14, 15, 29, 30; 4Mo 6: 10, 11) Maria ofret enten to turtelduer eller to dueunger i templet etter Jesu fødsel. – Lu 2: 22–24; se DUE.