VEST

Hebreerne angav himmelretninger slik de ble oppfattet av et menneske som stod med ansiktet mot øst. Vest var da bak vedkommende, og denne retningen kunne angis ved hjelp av det hebraiske ordet ʼachọr, som betyr «bak». – Jes 9: 12.

Den vanligste betegnelsen for «vest» («vestover», «vestlig») er likevel det hebraiske ordet jam (som betyr «hav»; jf. Jos 1: 4), åpenbart fordi Middelhavet, eller Storhavet, lå vest for det lovte land. (1Mo 28: 14; 2Mo 10: 19; 38: 12; 4Mo 34: 6; Sak 14: 4) Man må ta sammenhengen i betraktning for å avgjøre om jam betyr «hav» eller «vest». – Jos 15: 8–12; 2Kr 4: 2–4, 15.

Et annet hebraisk ord (maʽarạv) kan betegne enten solnedgangen (Jes 43: 5; 59: 19) eller vest. (1Kr 26: 30; 2Kr 32: 30) I følgende trøsterike uttalelse blir det brukt til å gi et begrep om hvor langt Jehova vil strekke seg i sin barmhjertighet: «Så langt som soloppgangen er fra solnedgangen, så langt har han fjernet våre overtredelser fra oss.» – Sl 103: 12.

I Matteus 8: 11, hvor Jesus sier at mange skal komme «fra østlige områder og vestlige områder» og legge seg til bords med Abraham og Isak og Jakob i Riket, står det i den greske teksten bokstavelig «fra oppganger og nedganger». Det greske ordet dysmẹ hentyder her til den retning hvor solen går ned, det vil si vest. (Int) Dysmẹ blir også andre steder brukt som en betegnelse for vest. – Mt 24: 27; Lu 12: 54; 13: 29; Åp 21: 13.