SILLETAI

(Sịlletai) [fra en rot som betyr «skygge; ly»].

1. Overhode for en slekt av benjaminitter som bodde i Jerusalem; sønn av Sjime’i. – 1Kr 8: 1, 20, 21, 28.

2. En tapper høvding i Manasse stamme som sluttet seg til Davids hær i Siklag. – 1Kr 12: 19–21.