Opplevelse på feltet
FORKYNNELSE FOR SPEDALSKE I AFRIKA
«Virkelig misjonsarbeid på Gullkysten fører med seg en mangfoldighet av opplevelser. Sammen med to andre Gilead-studenter hadde jeg fått i oppdrag å besøke Ho-kretsen av Jehovas vitner, og også den kolonien av spedalske som ligger i nærheten. Vi dro med bil fra hovedstaden Accra ved middagstid, Omkring fem timer senere ble vi hilst hjertelig velkommen i Ho, Snart var vi på veg til byens sentrum for å holde det offentlige foredraget. På den tiden var det blitt mørkt. Som så ofte før, ble derfor foredraget holdt under den klare tropiske månen og de funklende stjernene. Omkring 300 var til stede ved foredraget. Var det noen som forstyrret? Ja! Hvem? Den løkten som ble brukt til å kaste lys på talerens bibel og notater, tjente også som signal for en hel masse forskjellige slags insekter til å samle seg og hilse på taleren på sin spesielle måte.
Neste morgen dro vi av sted til kolonien for spedalske, omtrent 5 km borte. Blant de omkring 500 spedalske fra forskjellige religiøse trossamfunn som oppholder seg i kolonien, er det fire av Jehovas vitner. Og jeg skal si de var glad over å se oss Gileadstudenter ! Vi kommer lenge til å huske det lykkelige uttrykket i ansiktene deres, en av de få måtene de kan uttrykke sin glede på, fordi de ikke kunne ta på oss. Avdelingskontoret har regelmessig sendt en del nummer av Vakttårnet gratis til disse brødrene, og det har de satt stor pris på.
Etter en samtale med direktøren for kolonien fikk vi tillatelse til å holde et foredrag for dem som var til stede. Alle lyttet meget oppmerksomt. Det var ikke en tiltalende forsamling å se på hva det ytre angikk. De var av alle aldre, men noen av de unge guttene så ut som gamle menn, og alle var merket av spedalskheten på litt forskjellige måter. En av de spedalske brødrene var tolk for taleren, og det er noe taleren kommer til å huske lenge. Denne tolken sto på en meters avstand fra taleren, med sin bibel på eve-språket i hånden. Ørene hans var halvt tært bort, tærne også. Fingrene hans var tært bort helt til den andre knoken, men likevel hadde han et stort teokratisk smil på sitt innskrumpede ansikt. Når skriftstedene skulle leses, var det påfallende å legge merke til hvor fort han fant dem, enda han bare hadde disse fingerstumpene å hjelpe seg med. Han kjente sin bibel.
Da talen var over, hadde vi en prat med de fire vitnene alene, og så var tiden inne til å gå, for vi måtte være tilbake i Accra igjen samme dag. Det er skikken blant de innfødte å hilse og si farvel med begeistrede håndtrykk, men disse forkynnerne kunne ikke gjøre det. De fulgte oss til grensene for kolonien, og så skiltes vi, etterat vi hadde lovt å komme igjen så snart som mulig og besøke dem. Så satte vi kursen mot Accra, 160 km i syd. Vi kunne ikke annet enn å lengte enda mer etter at den nye verden skal komme med de lovte velsignelser for alle lydige mennesker.»