Opplevelser på feltet
FORKYNNELSE OMBORD PÅ ET SKIP
«Den 11. desember 1947 reiste vi fra Danmark med et dansk skip. Vi var på veg til Vakttårnets bibelskole Gilead som ligger i staten New York i U.S.A. Vi håpet at vi kunne arrangere et offentlig møte på skipet på vegen over, og det viste seg at kapteinen var meget vennlig. Den 19. desember hadde jeg den forrett å stå foran en forsamling og tale til dem over emnet «Sverd om til hakker». Skipet rullet svært, men trass i det ble forsamlingen der under hele møtet, og etter foredraget hadde vi et studium med en av passasjerene. Over et år senere, i januar 1949, var vi på veg tilbake til Danmark med et svensk skip, og etter som vi hadde hatt gode resultater med møter ombord på vegen til Amerika i 1947, hadde vi igjen lyst til å avlegge et vitnesbyrd for passasjerene til ære for Jehovas navn. Kapteinen var ikke sikker på om passasjerene var interessert i å høre på et bibelsk foredrag, men jeg framholdt sterkt det motsatte synspunkt, og til slutt ga han tillatelse til at foredraget kunne holdes ombord. Denne gangen het emnet «Fra mangel til overflod». I 1947 hadde vi 23 tilhørere, og denne gangen hadde vi 17 av 26 dansktalende passasjerer. Etter foredraget og under resten av reisen hadde vi en storslagen anledning til å forklare Guds ord for menneskene. Vi fikk mange venner. Nå er vi tilbake i Danmark, der jeg sannsynligvis må gå i fengsel i et og et halvt år fordi jeg har nektet å gjøre militærtjeneste i stedet for å forkynne evangeliet. Men enten vi er i fengsel eller midt ute på Atlanterhavet, kan vi likevel lovsynge Jehova, og det vil jeg gjøre ’mer og mer’.»
«VÆR DERFOR KLOKE SOM SLANGER»
«Jeg har en eldre søster som jeg alltid har vært sterkt knyttet til, og siden jeg kom til kunnskap om sannheten, har jeg hatt et inderlig ønske om at hun også måtte få del i den forrett å være en tjener for Teokratiet. Jeg skrev et brev til brødrene i den byen hvor hun bor, og ba dem gå og vitne for henne, men alle deres anstrengelser var fruktesløse. Til slutt bestemte jeg meg til å besøke henne selv. Det lot til at den verste anstøtsstenen var hennes overtroiske frykt for den makten hun mente en bestemt juju i hennes hus hadde. Hun trodde at hvis hun kom til å spise en eller annen mat lagd av manioka, innbefattet den hjemlige retten som kalles gari, skulle hun dø, og hun trodde hun ville lide samme skjebne hvis hun hørte på et annet budskap enn det hun fikk fra sin juju.
Jeg kjenner afrikanernes overtroiske forestillinger om medisinens makt, og derfor gikk jeg løs på problemet på følgende måte: Jeg tok noe ganske alminnelig vann og hadde det på en flaske. Da jeg kom fram til huset, sa hun til meg at hun forsto at jeg hadde sluttet meg til «Harmageddon»-gruppen, og at andre av «Harmageddon»-folkene hadde vært hos henne, men hun kunne ikke være enig med dem, da hun hadde en mektig juju. Så fortalte jeg henne at jeg til hennes eget beste hadde fått tak i en meget kraftig medisin som var kjent som «Juju-jager», og helt siden jeg kom inn i huset hadde hennes juju’s makt vært brutt. Så kom jeg fram med flasken og ba henne drikke litt av den og også gni litt på kroppen, og sa at når hun hadde gjort det, ville hun kunne spise gari uten fare for å dø, for hennes juju hadde allerede løpt sin veg.
Til å begynne med var hun fremdeles redd for å spise gari, men etter mer oppmuntring tok hun litt, særlig etterat hun så meg spise av den. Jeg fikk henne til å gjenta det neste dag og dagen etter igjen. Nå var hun overbevist om at hennes juju’s makt virkelig var brutt, og så spurte hun meg om hvordan jeg hadde klart å få tak i en slik kraftig medisin. Jeg ba henne å hente Bibelen sin, og så begynte vi å lese noen steder sammen. I tre dager studerte vi sammen, og så fortalte jeg henne om vannet i flasken og at den virkelige «Juju-jageren» var sannhetens vann. Hun lo og sa at sannelig er Guds veger hemmelighetsfulle. Da jeg reiste, var hun med på kretsens studier og tok del i tjenesten.» — En forkynner fra Nigeria.
UNGDOMMELIG BEGEISTRING
«Jeg har lyst til å fortelle en opplevelse som vår seks år gamle sønn har hatt. Mens han lekte med en åtte år gammel pike, fortalte han henne det han visste om sannheten og den nye verden. Hun begynte å komme med spørsmål om Bibelen som han ikke kunne svare på. Han fortalte henne at han hadde en brosjyre som kunne svare på spørsmålene hennes, og han ville gi henne den hvis hun kunne få sin mor til å lese den. Han forklarte at da ville moren kunne svare på spørsmålene hennes. Så tok piken brosjyren, styrtet hjem og ba sin mor å lese den. Omtrent en halv time senere kom piken til meg med et brev fra sin mor, hvor hun ber meg komme bort og fortelle henne mer. Jeg gikk til henne dagen etter. Hun tok boken «Gud er sanndru», og vi hadde et bibelstudium ved dette første besøket. Moren sa at hun aldri hadde kommet til å lese den brosjyren, hvis det ikke hadde vært for at barnet hennes var så begeistret.» — En forkynner i Washington.
FRA ITALIA
Profeten Sakarias sa: «I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefall og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» (8: 23) «De dager» er kommet for Italia så vel som for alle andre nasjoner, folk og tungemål på jorden, og det er en daglig kilde til forundring å se spontane oppfyllelser av denne profetien i dette landet. Her er et eksempel på dette.
Kretstjeneren i B...... kretsen av Jehovas vitner i det nordlige Italia fikk nylig et uventet besøk av to menn, som forklarte at de hadde kommet som representanter for noen landsbyer en ti-tolv kilometer derfra. De var ikke sene om å fortelle om hensikten med sitt besøk: «Vi vil gjerne bli kristne! Vi har hørt at vi skulle kunne finne protestanter her som preker en god lære. Vi har funnet ut at vi er blitt bedratt av presten, og vi har nå vendt oss fra ham og ønsker å bli organisert til en kirke. Det er over 120 familier av oss. Kan dere hjelpe oss?» Kretstjeneren ble overveldet av den største glede, og opplyste dem straks om at en reisende representant for Selskapet, områdetjeneren, skulle komme den uken, og at han med glede ville komme og snakke med disse interesserte familiene.
Som det var blitt lovt, ble saken drøftet med områdetjeneren, det ble lagt planer for et offentlig foredrag, skaffet tillatelse fra politiet, og alt var i orden til mandag aften. Da brødrene nærmet seg byen den kvelden, gledet de seg over å se grupper på tre og fire gå i retning av lokalet for å besøke den «nye kirken», som de kalte den. Utenfor lokalet hadde det samlet seg en menneskemengde, et uvanlig syn, for i Italia begynner tilhørerne i alminnelighet ikke å innfinne seg før foredraget er kommet godt i gang. Men hvorfor sto de utenfor? For å gi «predikanten» en kongelig mottagelse? Nei, slett ikke! De sto der fordi det ikke var mer plass inne: møtesalen og to tilstøtende rom var fullpakket med forventningsfulle mennesker, og brødrene følte i det øyeblikket den samme medlidenheten som Jesus i sin tid må ha hatt, da han så folkemassene som trengte sårt til en hyrde.
Men Satan var fast besluttet på å kvele den «nye kirken» i fødselen. Fem carabinieri, som sto og ventet på at områdetjeneren skulle komme, ga ham straks beskjed om at tillatelsen til å holde møtet var blitt trukket tilbake! Det var nytteløst å diskutere saken med disse politifolkene. Politistasjonen lå nesten fem kilometer derfra. Områdetjeneren ba forsamlingen bli sittende, for han hadde mange viktige ting å fortelle dem, og så skyndte han seg av sted til politistasjonen. Med den italienske grunnloven i den ene hånden og politiets skriftlige tillatelse i den andre, lyktes det for ham å overbevise myndighetene om at møtet burde bli tillatt. De samtykket på en betingelse: det skulle ikke selges noe vin, og alle glass og flasker skulle fjernes fra lokalet. Betingelsene ble godtatt, for taleren skulle bruke bardisken som «prekestol»!
Foredraget varte i en og en halv time, og det ble holdt for de mest oppmerksomme og mottagelige tilhørere en kan tenke seg. Ingen kom inn eller gikk ut. Da taleren leste opp sitater som viste hvordan kirken har hatet spredningen av Bibelen, og leste offisielle katolske kirkedokumenter som avslører dens læres hedenske opprinnelse, viste det seg uttrykk av forbauselse på ærlige ansikter når tilhørerne begynte å forstå hvorfor kirken har holdt Bibelen borte fra de katolske folk. Det var ikke mulig å få gjort en nøyaktig opptelling, men det var over 1000 mennesker som hørte foredraget, og det var ikke brukt en eneste løpeseddel for å innby dem! Det begrensede forrådet av litteratur, 185 brosjyrer, 18 bøker og 30 løsnummer av bladene, ble i en fart levert ut til ivrige hender.
En kunne høre mange interessante bemerkninger etterat foredraget var slutt. Kona til eieren av lokalet hadde vært syk og hadde tidligere på dagen hatt besøk av soknepresten, som hadde rådet henne til å legge seg inn på sykehuset. «Sykehuset!» ropte hun. «Det kan jeg ikke. Jeg venter den nye kirken hit i kveld!» En ung mann hemerket: «Jeg har hørt mange taler av prestene, kommunistene og andre, men aldri et slikt foredrag som dette. Jeg har lyst til å slutte meg til disse menneskene.» En annen sa: «Jeg trodde det var oss som hadde det rette, men nå må jeg innrømme at det er dere som har det.» «Det var på tide at vi fikk øynene åpnet», mente en annen mann, som ba om å få besøk og ville abonnere på La Torre di Guardia.
Ja, det var sannelig en minneverdig aften. Da brødrene skulle dra hjem igjen, hadde byens folk tatt oppstilling på begge sider av gaten og ropte farvel og «Kom tilbake igjen». Dette ga løfte om at denne kretsen av Jehovas tjenere kommer til å få mange gledelige opplevelser nå når de skal hjelpe disse rettsindige menneskene til å stille seg på Jehovas side sammen med tusener av andre på jorden som nå roper: «Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder!» — En Gilead-student i Italia.