Jehova gir folkene et rent språk

«For da vil jeg gi folkene et rent språk, så at de alle kan påkalle Jehovas navn, for å tjene ham med ett sinn.» — Sef. 3: 9, AS, Da, Yg.

1. Hva gir Jehova folkene? Hvordan virker det?

JEHOVA Guds språk er likså rent som sannheten. Det er det eneste rene språket. Nå er det tiden til å tale det. Når folkene av en hvilken som helst nasjonalitet behersker hans språk, er det en mektig, samlende kraft midt i en splittet, krigstruet verden. Det gjør ende på religiøs villfarelse og falsk tilbedelse, og forener alle mennesker som taler det, i en ren tilbedelse av den sanne og levende Gud. I en tid da verdens 2796 registrerte språk og dialekter virker som en stor hindring for at folk kan forstå hverandre, og da hundrevis av religiøse sekter forvirrer menneskene og innpoder dem fordommer med hensyn til det viktige spørsmålet om tilbedelse, gir Jehova Gud de mange folk i vår tid et «rent språk». Dette er en oppfyllelse av hans gamle profeti ved et av hans vitner, Sefanias: «For da vil jeg gjøre folkenes språk til et renset språk, så at de alle kan påkalle Herrens [Jehovas, AS] navn, og tjene ham med ett sinn.» — Sef. 3: 9, AT.

2. Hvorfor bør vi nå lære dette språket, påkalle Guds navn og tjene ham?

² Mange vil spørre: «Hvorfor skulle jeg lære dette språket for å påkalle Jehovas navn og tjene ham?» Svaret er: Fordi vår redning fra ødeleggelse er avhengig av vår rene tilbedelse av den høyeste Gud og vår tjeneste for ham. Det er det første kravet for at vi kan bli frelst. Når vi taler om ødeleggelse, mener vi ikke bare en ødeleggelse av individer, men en ødeleggelse av nasjoner, alle denne verdens nasjoner. Mener vi en ødeleggelse av verden? Ja! Og det er ikke med tanke på atom og vannstoffbomben og kjemisk og bakteriologisk krig at vi sier det, men med tanke på fullbyrdelsen av Guds hensikt: «’Derfor, vent på meg,’ er Herrens [Jehovas] orakel, ’imot den dag da jeg reiser meg som et vitne. For det er min beslutning å samle nasjonene, sanke riker sammen, så jeg kan utøse all min harme over dem, hele min brennende vrede. For ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.’» — Sef. 3: 8, AT, Ro, LXX.

3. Hvordan har Gud nå samlet nasjonene og rikene? Hvorfor er det i rette tid at han nå viser sin barmhjertighet og gir folkene et rent språk?

³ Selv om dette Jehovas orakel ble uttalt for seks og tyve århundrer siden, var det særlig bestemt for vår avgjørende tid. Det gamle Jerusalem, som det først ble uttalt direkte til, var et nøyaktig forbilde på vår tids kristenhet, som bekjenner at den holder seg til den hellige bibel. Vår tid er siden året 1914 og den første verdenskrig, den tiden da samlingen av nasjonene og innsankingen av rikene finner sted. Det skjer imidlertid ikke ved hjelp av de sambandsmidler menneskene har oppfunnet. Nei, men ved det store vitnesbyrd som Jehova har reist seg for å gi, og som han bruker til å samle dem alle sammen inn under sin oppmerksomhet og som har vakt dem til å forene seg i en samlet motstand mot hans hensikt. Akkurat i rette øyeblikk gir han i sin barmhjertighet folkene et rent språk. Ved hjelp av det kan alle som søker liv i en ny verden, la hans navn lyde og kan slutte seg sammen om å tjene ham før denne jordiske internasjonale organisasjon blir fortært når hans brennende vrede kommer til uttrykk i Harmageddon-slaget. Jehova Gud har aldri kjempet i noen av kristenhetens kriger, helt fra den romerske keiser Konstantins tid og frametter, eller støttet noen av de krigførende parter. Men i Harmageddon-slaget, som han har forutsagt, da vil han kjempe, slå ut alle kristenhetens bomber enten de virker ved spaltning eller sammensmeltning, og han vil vinne! Til all lykke for de mennesker som har tatt opp hans språk og påkalt hans navn og forent seg i tilbedelsen av ham, vil han beskytte dem gjennom denne verdensulykkes brennende hete. Han vil føre dem i trygghet inn i den nye verden, hvor bare det rene språket skal være på alles lepper. — Åpb. 16: 13—16; Sef. 2: 1—3.

LÆREBOKEN I SPRÅKET

4. Hvem taler nå dette språket? Hvor er læreboken i det?

⁴ Etter de opptegnelser vi har, blir dette «rene språk» i dag talt i over hundre nasjoner. Uansett hva som er deres morsmål, taler nå hundretusener dette «rensede språk» i enhet som ett folk, og nasjonene hører dem tale det. Nasjonene, med sine nasjonale og religiøse tradisjoner, liker det naturligvis ikke. Men de kan like lite hindre det som de kan hindre Jehova den allmektige i å gi det «rene språk» til folkene nå da den tiden han har bestemt til det, er kommet. Nå spør du vel: «Hva er dette for et språk, og hvor er læreboken i det?» Svaret på dette er ganske innlysende. Siden det er Herren Jehova som gir det rene språk til folkene, må vi vende oss til hans skrevne ord, den hellige bibel, for det er det han vil at vi skal tale.

5. Hva er det for et språk denne læreboken lærer oss?

⁵ Bibelen er den læreboken som lærer oss dette språket, som er den rettferdige nye verdens språk. Vi mener ikke nå hebraisk, arameisk og gresk, de språkene som de inspirerte skrifter opprinnelig ble skrevet på. Vi mener heller ikke rett og slett Bibelens skrevne ord, som et menneske kan huske og sitere uten å kjenne den rette betydning av sitt sitat. Vi mener Guds skrevne ords rene budskap, som bare han som dets forfatter kan bringe lys over ved sin ånd. Dette budskapet åpenbarer hvem Han er, hva hans navn er, hva hans uforanderlige hensikter med hensyn til hans venner og hans fiender er, nå og i den nye verden. Det er budskapet om den nye verdens regjering, hans rike i Jesu Kristi, hans salvede konges, hånd. Mennesker som forkynner Jehovas hensikt i samsvar med de åpenbarte skrifter og som kunngjør hans rike som nå er opprettet, taler dette rene språk, idet de forkynner hans navn og tjener ham med ett sinn.

6. Hvorfor taler da ikke kristenhetens religionsdyrkere dette språket?

⁶ Jehova Gud ga oss den ene opprinnelige bibel. Men tross dette taler ikke de hundrer av religiøse sekter i kristenheten det «rene språk» eller påkaller Jehovas navn og tjener ham fredelig i hjertets harmoni. Ingen av disse religionsdyrkere har et harmonisk budskap som er bygd på Bibelen. Hvorfor ikke? Fordi de setter religiøse tradisjoner, verdslig filosofi og lojalitet overfor partier over Guds rene, enkle ord. De håner Jehova Guds navn, er uenige om politiske og nasjonale spørsmål og kjemper til og med voldsomme kriger med blodsutgytelse og kostbare ødeleggelser, katolikk mot katolikk og protestant mot protestant. Deres metoder, hensikter og håp er helt og holdent av den gamle verden, og deres språk er av den gamle verden. Det er et stort behov for å rense språket til oppriktige mennesker som ønsker å tilbe Gud i ånd og sannhet og påkalle hans hellige navn og tjene ham i enhet.

7. Hvem sa Jehova at han ville reise seg som vitne mot, og hvorfor?

⁷ Når vi betrakter de foran nevnte ord av profeten Sefanias, ser vi hvor utmerket de får sin endelige oppfyllelse i den religiøse kristenhet, og vi kan forstå behovet for et «renset språk». Sefanias taler om det utro Jerusalem i fortiden og dets motstykke, kristenheten i dag, og sier: «Ve den gjenstridige og urene, staden som er full av vold! Den lød ikke røsten, den tok ikke imot tukt; den satte ikke sin lit til Jehova, den holdt seg ikke nær til sin Gud. Fyrstene i den er brølende løver, dens dommere er som ulver om aftenen, de lar ikke noe være igjen til om morgenen. Dens profeter er lettsindige og troløse menn, dens prester har vanhelliget helligdommen, de har gjort vold på loven .... de sto tidlig opp og fordervet alle sine gjerninger.» (Sef. 3: 1—7, AS) Derfor erklærte Jehova at han ville reise seg imot de hyklerske religionsdyrkere som et vitne og ville gi sitt vitnesbyrd og eksekvere sin brennende dom.

8. Hva er nødvendig å gjøre nå forat ikke alle skal bil fortært?

⁸ Men forat ikke alle mennesker på jorden skal bli fortært når Jehovas vrede kommer til uttrykk mot ulydighet, hykleri og ondskap, blir det nødvendig for ham å rense talen eller språket til de mennesker som skal bli frelst. Når vi hører ham beskrive de religiøse ledere slik som de virkelig er, profetene eller predikantene som hensynsløse, upålitelige menn og prestene som dem som vanhelliger virkelig hellige ting og gjør vold mot Guds lov ved å rykke det ut av sin sanne mening og anvendelse, forstår vi hvordan folkenes språk er blitt fordervet med hensyn til de mest hellige og viktige ting, deres kunnskap om Gud og deres forståelse og tilbedelse av ham. Det er ikke noe å undre seg over at Jehova finner at han har grunn til vrede og at han har besluttet å ødelegge hele denne tingenes ordning.

URENHETER SIVER INN

9. Hvilken fordervelse har funnet sted i århundrer, som forutsagt?

⁹ Vårt tyvende århundre er høydepunktet på denne fordervende prosessen. I løpet av de nitten hundre årene siden Kristi apostlers dager har det vært en stor avvikelse fra «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige». (Jud. 3, NW) De trofaste apostler og de hebraiske profeter før dem, ja, hele Israels folks forbilledlige historie, forutsa samstemmig at det skulle bli et stort «frafall» fra den opprinnelige rene tro og dens utøvelse. Omkring midten av det første hundreåret uttalte apostelen Paulus at «denne lovløshetens hemmelighet» allerede var virksom på hans tid, og advarte gang på gang om hva som var i vente. (2 Tess. 2: 3, 7, NW) Det har vist seg at profetiene om disse ting var inspirert, for de er gått i oppfyllelse, noe som alle de historiske kjensgjerninger viser.

10. Hvem var det som førte an i det fordervende arbeidet, og hvordan?

¹⁰ Menn som tok imot eller bemektiget seg ansvaret for å undervise og lede den kristne menighet, ringeaktet apostelens advarsler. De falt for nettopp det som det var advart imot, nemlig denne verdens filosofi, særlig Platons filosofi fra den greske kultur, som gjorde et stort nummer av verdslig visdom, og for menneskers religiøse tradisjoner som motsier, forkaster og fortrenger Bibelens lære. De lurte disse religiøse tradisjoner og verdslig filosofi inn i de kristne menigheter og besmittet deres religiøse tro. Akkurat som apostelen Paulus hadde advart om i sitt avskjedsbrev: «Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre; de fører vill og farer vill.» (2 Tim. 3: 13) Det var bare et lite fåtall som fulgte oppfordringen til å «kjempe hardt for den tro» som opprinnelig ble overgitt dem av Jesus Kristus og av hans apostler og disipler som skrev under inspirasjon av Guds sannhets ånd.

11. Hvordan forgrep fordervelsen seg til og med på Bibelens opprinnelige tekst?

¹¹ På den måten nådde forvanskningen av Bibelens lære opp til de høyeste religiøse kretser. Den forgrep seg til og med på de hellige skrifters skrevne tekst. De opprinnelige skriftene til de hebraiske profeter og apostlene og deres medhjelpere var inspirert, men inntil det femtende hundreåret e. Kr. var deres skrifter blitt kopiert med hånden. Feil som skyldtes menneskelig ufullkommenhet, snek seg inn ved framstillingen av disse kopiene. Da de inspirerte forfatteres opprinnelige håndskrifter forsvant eller ikke var for hånden mer, ble det ikke mulig å sammenligne kopiene med de inspirerte originalene så man kunne lage korrekte kopier, og å rette feil og luke vekk alle tilføyelser og innblandinger av verdslig filosofi og uinspirerte religiøse tradisjoner. En slik tilføyelse, som var ført inn i Bibelens opprinnelige greske tekst for å støtte treenighetslæren, var den som finnes i 1 Johannes 5: 7, 8 (KJ), nemlig ordene «i himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett; og de er tre som vitner på jorden». Denne uinspirerte religiøse tilføyelsen kom først inn i en latinsk oversettelse fra det femte hundreåret. Bibelen hadde truet med straff og hadde advart mot å legge noe til Guds ord på den måten eller trekke noe fra. — 5 Mos. 4: 2; Ordspr. 30: 5, 6; Åpb. 22: 18, 19.

12. Hvordan har det vært mulig å rekonstruere en tekst som ligger så nær som mulig opp til den opprinnelige?

¹² Som regel var det imidlertid ærbødig aktelse for selve Bibelens tekst, og derfor også en bestrebelse på å holde den så fri som mulig for forfalskning. Kristi disiplers skrifter, med unntagelse av den evangeliske beretning av apostelen Matteus, ble først skrevet på det felles-greske språk som den gang ble talt i områdene omkring Middelhavet. Av de mer enn 4000 greske manuskriptkopier som eksisterer i dag, er det ikke to som er nøyaktig like. Likevel har det ved hjelp av omhyggelig studium og sammenligning av disse manuskripter, særlig med de aller eldste manuskriptkopier og papyrusfragmenter som er funnet og brakt fram for lyset i de siste århundrer, vært mulig å sette sammen en tekst av de kristne greske skrifter som nøye svarer til Kristi disiplers opprinnelige inspirerte skrifter. Denne teksten ligger så nær som mulig opp til sannheten.

FORFALSKNING GJENNOM OVERSETTELSE

13. På hvilket område var det bedre anledning til å farge budskapet? Hvorfor?

¹³ Men det var i forbindelse med oversettelsen av de opprinnelige bibelske skrifter til fremmede språk at Djevelen hadde sin største anledning til å forfalske eller farge Guds ords hellige lære. Det var ikke Guds hensikt at det gode budskap fra Guds ord bare skulle være tilgjengelig for dem som kunne lese Bibelens opprinnelige hebraiske, arameiske og greske tekst. Jehova er en frelsens Gud for alle mennesker, hvilken rase, farge og nasjonalitet de enn er av eller hvilket språk de taler. I samsvar med de hellige profetier var Kristus Jesus jøde og alle hans apostler var jøder. Likevel var ikke frelsen ved ofringen av hans jødiske kjøtt bare for jødene, men for alle dem blant menneskene som ville tro på ham. (Joh. 3: 14—17) Således ga Jesus en visjon av vårt kristne arbeid i sin fulle rekkevidde, da han sa til sine disipler før han forlot dem: «Gå derfor og gjør disipler av folk av alle nasjoner, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alle de ting som jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Dette betydde at frelsens budskap måtte oversettes til så mange språk og dialekter som folk av alle disse nasjoner talte. Hvis ikke budskapet var oversatt, kunne de ikke forstå det og handle etter det i tro og lydighet.

14. Var den første oversettelsen de kristne foretok, inspirert? Hvordan var den det?

¹⁴ Den første oversettelse av frelsens budskap ble foretatt av Kristi disipler under inspirasjon av Guds ånd. Dette var på den første pinsedag i Jerusalem etterat Jesus var faret opp til himmelen, og han utgjøt ånden over sine 120 disipler der. Da «begynte [de] å tale med andre tunger, alt etter som ånden ga dem å tale». Den store folkemassen, som representerte femten land eller mer, og som var samlet der og var vitner til denne merkelige åpenbaring av Guds ånd, sa: «Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre tungemål.» (Ap. gj. 2: 1—11) Det er historiske beviser for at apostelen Matteus først skrev sin «bok om Jesu Kristi historie» på hebraisk for jødiske lesere, men at han senere selv oversatte sin evangelieberetning til felles-gresk for å nå en større lesekrets. På den måten kunne han overføre sin inspirasjon til sin oversettelse til gresk, slik at hans skrevne oversettelse var inspirert. (Matt. 1: 1, NW) Men de andre disiplene skrev direkte på felles-gresk, så deres skrifter måtte oversettes til arameisk, hebraisk, latin, etc.

15. Hvorfor bør ingen skreven oversettelse etter den tid holdes i ære som inspirert, som noen blir?

¹⁵ Med unntagelse av Matteus’ egen oversettelse til gresk, er ingen skreven oversettelse av Bibelen fram til denne dag inspirert. En oversettelse til et fremmed språk, som er gjort fra ufullkomne kopier av de opprinnelige skrifter, er dessuten som oftest ikke i stand til å gjengi helt korrekt den opprinnelige tanke eller avskygningen i meningen. Derfor bør ingen senere oversettelse av de hellige skrifter holdes i ære som inspirert, ikke engang den mest populære bibeloversettelse, den engelske kong Jakobs-oversettelsen, eller den latinske Vulgata eller Martin Luthers oversettelse.

16. Hvordan kan oversettere bli hindret i å tale det rene språk?

¹⁶ Fram til begynnelsen av året 1950 var Bibelen eller deler av den blitt oversatt til 1118 språk og dialekter. Gjennomsnittlig blir det sendt ut ca. en ny oversettelse i måneden. For det meste blir de oversatt av religiøse prester og misjonærer i kristenhetens sekter. Naturligvis vil de oversettelser som er gjort av disse religiøse menn og kvinner, komme til å bli påvirket og farget av den hedenske filosofi og de ubibelske tradisjoner som deres religiøse systemer har arvet fra fortiden, og deres ord og vendinger vil bli valgt i samsvar med dette. Deres ærlighet, oppriktighet og religiøse nidkjærhet vil oppildne dem til å flette disse ting inn i oversettelsen så meget som mulig. Og når de ikke gjør sin oversettelse fra det opprinnelige hebraiske, arameiske og greske språk, men bare fra en oversettelse som allerede inneholder denne spesielle religiøse fargelegging, tjener det ytterligere til å forvanske oversettelsen. Dette hindrer dem som bruker oversettelsen, i å tale Guds frelsesbudskaps rene språk.

17. Hvordan kan en leser gardere seg imot en farget oversettelse?

¹⁷ Bibelstudentene i det gamle Berøa i Grekenland gransket daglig skriftene for å se om de ting som ble forkynt for dem, var bibelske og derfor sanne, til og med det som ble forkynt av en slik person som apostelen Paulus, og på samme måten kan leseren av en moderne oversettelse gardere seg imot religiøs fargelegging av en oversettelse. Hvordan? Ved å skjære gjennom religiøse tradisjoner og grave seg ned til de opprinnelige kilder ved hjelp av alle de moderne hjelpemidler han har til dette, slike som ordbøker for de gamle språk, bibelordbøker, de nyeste grammatikker for gamle språk, og lignende. Han kan oppdage feil ved å sammenligne skriftsted med skriftsted for å finne eventuelle uoverensstemmelser i oversettelsen, og så om mulig søke tilbake til den opprinnelige tekst.

18. Hva trenger altså en oversetter for å kunne tjene Gud til frelse for seg selv og andre?

¹⁸ En bibeloversetter trenger altså mer enn bare religiøs glød og ærlighet. Han må være frigjort fra de religiøse tradisjoner fra innflytelsesrike, populære systemer og fra de alminnelig godtatte filosofiske retninger i denne verden. Han må ta uttalelsene i de inspirerte forfatteres opprinnelige skrifter slik de står, og ikke strebe etter å finne bevis for den moderne religiøse lære, men den «tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige». Han må spesielt huske på at de opprinnelige skrifter ble inspirert av Guds virksomme kraft eller ånd. Han bør derfor be om å få denne samme ånd, ikke forat den skal inspirere ham, men hjelpe og lede ham i oversettelsen. For denne ånd er «sannhetens ånd», og Gud er enda mer villig til å gi den til sine åndelige barn enn en jordisk far er til å gi sine naturlige, brn gode gaver. (Joh. 16: 13; Luk. 11: 13) Oversetteren bør ikke ha i tankene å skape seg et navn ved å få sitt navn knyttet til oversettelsen. Han bør la seg helt oppsluke av ønsket om å få fram Guds sannhets «rene språk», forat leserne av hans oversettelse kan påkalle Guds navn, han hvis navn er Jehova, og forene seg med folk som snakker andre språk og dialekter i å tjene denne ene sanne Gud med ett sinn. På den måten tjener oversetteren Guds hensikt, og han arbeider for sin egen frelse og for deres som bruker oversettelsen.