Fortidens forbilder for nåtiden
MANGE kirkegjengere i dag betrakter tre fjerdedeler av Bibelen, nemlig de hebraiske skrifter som de kaller «det gamle testamente», bare som historiske opptegnelser fra en tåket fortid. Der tar de skammelig feil. I mange århundrer handlet Gud med israelittene på en spesiell måte, og han sørget for at deres erfaringer og historien om andre gamle nasjoner før dem, ble skrevet ned som forbilder: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom.» — Rom. 15: 4.
Et forbilde er en framstilling eller en skildring av noe som vil skje en gang i framtiden. Motbildet er virkeligheten av de ting forbildet framstiller. En kan med rette si at forbildet er en skygge, mens motbildet er virkeligheten. Dramatiske hendelser og begivenheter tjener som forbilder, og ved å studere disse vil en få et klart faksimile eller bilde av virkeligheten, og de blir derfor kalt profetiske bilder. Et forbilde er også en modell eller et mønster, som tjener som en ledetråd til å forstå virkeligheten.
Apostelen Paulus, som hadde et riktig syn på denne sak, forsto betydningen av Israels dramatiske historie. Det er grunnen til at han så ofte trakk fram disse historiske hendelser i sine brev, og viste hvordan de skildret, avbildet og kastet skygge av ting som skulle komme. Paulus sier for eksempel at det at Israel slokket tørsten med det vannet som strømmet ut av klippen, bare var et forbilde på det «livgivende vann» som strømmer fram fra den store klippe, Kristus Jesus. — 1 Kor. 10: 1—4.
«Men disse ting,» fortsetter Paulus, «skjedde som forbilder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de [de gamle israelitter] hadde lyst til det. Bli heller ikke avgudsdyrkere, liksom noen av dem, som skrevet er: [2 Mos. 32: 6] Folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke! La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen! La oss heller ikke friste Kristus, liksom noen av dem fristet ham og ble ødelagt av slanger! [4 Mos. 21: 5, 6] Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren! Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» — 1 Kor. 10: 6—11.
TABERNAKELSKYGGER
Kan det være mulig at alle disse bestemmelser, forordninger og bud, som ble gitt Israel angående deres tabernakeltjenester og ofringer, var bilder på større ting som skulle komme? Ja, ganske sikkert, og Paulus gjør dette helt klart ved å forklare hva mange av disse virkelig betydde. «Da loven bare er en skygge av de velsignelser som skulle komme, gir den ikke fullstendig uttrykk for den.» (Hebr. 10: 1, AT) Presteskapet under den gamle lovpakt var bare en skygge eller et forbilde på de større og himmelske og åndelige ting, som det er skrevet: «Den tjeneste de er opptatt med, er bare en skygge og etterligning av den i himmelen.» (Hebr. 8: 5, 6, AT) Ja, apostelen forteller oss at de seremonielle forordninger, som innbefatter å holde hellige dager, nymåner, sabbatsdager, gi mat- og drikkoffer etc., var «alt sammen bare skyggen av noe som skulle komme; virkeligheten finnes i Kristus.» — Kol. 2: 16, 17, AT.
Paulus behandler emnet videre og omtaler disse tabernakelofringene som bare «et bilde inntil den nåværende tid,» og fortsetter: «Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse. Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» — Hebr. 9: 9, 11, 12, 22—24.
«Abraham hadde to sønner, én med tjenestekvinnen og én med den frie kvinne; men tjenestekvinnens sønn er født etter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner er to pakter.» (Gal. 4: 22—24) Hva kunne være klarere enn denne uttalelse om at disse historiske begivenheter var profetiske forbilder på ting som skulle komme?
ANDRE GODE EKSEMPLER
Andre forfattere av de greske skrifter, det såkalte «nye testamente», innså også at de hebraiske skrifter inneholdt forbilder og nyttige eksempler som de kristne burde følge. Apostelen Peter sier at Sara er et godt eksempel å etterligne for hustruer i den kristne menighet, på grunn av sin ydmykhet og lydighet mot sin mann Abraham. (1 Peter 3: 1—6) Disippelen Jakob trekker fram Abraham og Rahab som gode forbilder for dem som ville bevise sin tro ved sine gjerninger. (Jak. 2: 20—26) Eller om det er spørsmål om å holde ut prøvelser og forfølgelse fra Djevelen og hans representanter, finner en noen av de fineste eksempler i beretningene om de gamle hebraiske profeter. «Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig!» Jakob sier at den rettferdige Job er et særlig godt eksempel på tålmodig utholdenhet og standhaftighet under prøver. — Jak. 5: 10, 11.
Judas sier i sitt korte, men betydningsfulle brev, hvor han formaner de kristne til alvorlig å kjempe for troen, at de på den annen side skulle være på vakt mot onde mennesker som ville snike seg inn blant Herrens folk. Judas forteller oss så at Kain i sin ondskap er et eksempel på slike. Også Bileams forvillelse er et bilde på denne onde klasses ondskap. Enda et eksempel er gjengitt av Judas, da han viser at Korah i sitt opprør var et bilde på dem som anstrenger seg for å besmitte de kristne menigheter. — 4 Mos. 16: 1—35; 22: 7; 1 Joh. 3: 12; Judas 3, 4, 11.
Johannes døperen og hans gjerning var også ytterligere et bevis på at de hebraiske profeters liv og gjerning var forbilder på ting som skulle skje i framtiden. Malakias hadde forutsagt at det skulle komme en som profeten Elias var et bilde på. Johannes døperen forsikret at han ikke var Elias, men innrømmet villig at han utførte den gjerningen profeten hadde utført forbilledlig. (Mal. 4: 5; Joh. 1: 21—23) Jesus bevitnet også at Johannes døperen var den som Elias var et forbilde på, om vi er villige til å godta tanken. — Matt. 11: 13, 14; 17: 12; Mark. 9: 12, 13.
KRISTUS ER VIRKELIGHETEN, ELLER MOTBILDET TIL MANGE FORBILDER
Mange menn fra fortiden var i sin spesielle tjeneste for Gud forbilder på Kristus Jesus og hans gjerning. Den salvede Jesus ble da virkeligheten eller motbildet til disse profetiske bilder. Kristus er Isais rotskudd, løven av Juda stamme, som alle rettsindige mennesker av alle folkeslag må sette sitt håp til, og derfor er han den større David. (Rom. 15: 8, 12; Åpb. 5: 5; 22: 16) Kristus hentydet til seg selv som den større Salomo, da han sa: «Se, her er mer enn Salomo.» (Luk. 11: 31; 1 Kong. 10: 1—9; 2 Krøn. 9: 1—8) Apostelen Peter og Stefanus, en tjener i den første menighet, anerkjente Kristus som den større Moses, som Moses var et forbilde på. — Ap. gj. 3: 20, 22; 7: 37; 5 Mos. 18: 15.
Da den slekt som levde da, ba om flere beviser for at Jesus var Messias, oppga Kristus profeten Jonas som et passende bilde eller forbilde på seg selv, på mer enn en måte. Han sa: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas’ tegn. For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» (Matt. 12: 39, 40; Jonas 1: 17) «Se, her er mer enn Jonasi», erklærte Jesus. «For liksom Jonas ble et tegn for folket i Ninive, således skal også Menneskesønnen bli det for denne slekt.» — Luk. 11: 30, 32; Matt. 12: 41; Jonas 3: 1—10.
Da Esaias erklærte at «Herrens, Israels Guds ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige», var han virkelig et forbilde på Kristus Jesus. Derfor var Kristus i sin fulle rett da han leste det avsnittet fra Esaias’ bok i synagogen i Nasaret og anvendte det på seg selv. «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» — Es. 61: 1, 2; Luk. 4: 16—21.
Det unge lytefrie påskelammet av hankjønn, som ble slaktet i Egypt, var i sannhet et bilde eller et forbilde på den fullkomne unge mann, Jesus, «et ulastelig og lyteløst lam.» (2 Mos. 12: 5; 1 Peter 1: 18, 19) Det er Kristi, Guds lams, blod som stadfester den nye pakt. «For vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.» (1 Kor. 5: 7) Som gjenløser og utfrier av alt det Adam mistet, tar Kristus Adams plass som faren, «evig Fader», til den nye verdens befolkning. Adam er derfor, som Paulus forteller oss, «et forbilde på den som skulle komme», nemlig Kristus Jesus. — Es. 9: 6; Rom. 5: 14.
Da Paulus skrev til hebreerne, sa han meget bestemt at Kristus som den høyeste Guds prest, bestemt til å gi større offer enn de som ble gitt av det aronittiske presteskap, var forbilledlig vist ved Melkisedek. Melkisedeks navn og navnet på hans kongedømme var av stor betydning, og det faktum at det ikke er opptegnet noe om hans begynnelse eller ende gjør ham «lik med Guds sønn», som fortsetter som prest for evig. «Og enn mer klart er det når det oppstår en annen prest etter Melkisedeks vis [Kristus Jesus], som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft.» — Hebr. 5: 1—10; 6: 20; 7: 1—3, 15, 16.
NYTTIGE FORBILDER FOR VÅRE DAGER
Det ville være en stor misforståelse å tro at alle de profetiske bilder Gud har nedtegnet i de hellige hebraiske skrifter, fikk sin oppfyllelse i Kristi og apostlenes dager. En skulle heller se slike oppfylte bilder som påtagelige beviser for at andre profetiske bilder, som forutsier begivenheter i vår tid, likeledes kommer til å bli oppfylt. Nå i denne kritiske tid for verden vil derfor tenkende mennesker omhyggelig studere de forbilledlige begivenheter fra lang tid tilbake.
I sine store profetier om enden på de nåværende djevelske systemer sier Kristus: «Og liksom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager: de åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen. (Luk. 17: 26, 27; Matt. 24: 37, 38) Det er da klart at begivenhetene på Noahs tid, ødeleggelsen av den onde slekt og beskyttelsen av den rettferdige Noah og hans familie, var et malende og dramatisk bilde av verdensbegivenhetene i dag.
«På samme vis — liksom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares!» Slik snakket Kristus i sin høytidelige advarsel. Og idet han trekker fram dette bilde om Lots flukt og viser at enkelte unnlater å gi akt på advarselen, legger han til: «Kom Lots hustru i hu!» — Luk. 17: 28—30, 32.
Sodoma og Gomorra, onde byer hinsides all forbedring! Det var derfra Lot flyktet for å få sikkerhet. Og det var sånne byer Kristus brukte som forbilde på den nåværende onde verden under Satans styre, som også er uten mulighet for forbedring. Nei, dette er ingen privat påstand. Guds eget ord gir denne fortolkningen. Det var på gaten og i menneskestimmelen i denne verden, som kristenheten er en vesentlig del av, at Guds vitners arbeid ble drept i 1918. Som livløse og døde kropper lå de «på gaten i den store by, den som i åndelig [billedlig, AT] mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet.» (Åpb. 11: 8) Esaias’ profeti er i sin større og endelige oppfyllelse rettet til kristenheten, det «syndige folk, det folk med tung misgjerning, den yngel av ugjerningsmenn, de vanartede barn,» og hvis fyrster er som «Sodomafyrster», og hvis folk er som «Gomorra-folk». (Es. 1: 4, 10) Judas sier om disse onde individer som prøver å snike seg inn i Guds organisasjon, at de er lik innbyggerne i Sodoma og Gomorra, «urene drømmere» som «besmitter kjødet». — Judas 7, 8, KJ.
Sannhetssøkende mennesker i denne endens tid må heller ikke gjøre seg skyldig i den feil å tro at de profetier som forutsa Babylons undergang, ble fullstendig oppfylt i år 539 f. Kr. Det kan ikke være tilfelle, for mer enn 600 år senere ble det gitt en levende beskrivelse av «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden» i Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18. Straffedommen over det motbilledlige Babylon, ’den store skjøge, som kongene på jorden har drevet hor med og som har gjort jordens innbyggere drukne av sitt horelevnets vin’, vil snart bli utført. — Åpb. 18: 9, 10.
Av det foregående er det klart at de hebraiske skrifter ikke bare er gammel historie, men inneholder forbilder og skygger av ting som kommer til å skje nå i det tyvende århundre. Det er nyttig for oss å studere Bibelen, og ingen har myndighet til å forkaste tre fjerdedeler av dens vegledning som verdiløs. — 2 Tim. 3: 16, 17; Åpb. 22: 19; 5 Mos. 4: 2.