Gud kjenner og beskytter sine

«Sannelig, den som rører dere, rører ved min øyesten.» — Sak. 2: 12, Ro.

«JEHOVA kjenner dem som hører ham til.» (2 Tim. 2: 19, NW) Hans skapninger bør derfor også prøve å kjenne Jehova. De fleste mennesker har ikke fått noen kunnskap om Jehova, fordi de har stilt seg likegyldig overfor hans ord. Det er gjennom sitt ord, Bibelen, at Jehova har åpenbart seg for menneskene, men likevel er det ytterst få som har tatt seg tid til å lese denne samling av brev til oss, eller til å høre på dem som har lest Bibelen og er godt kjent i den. Alle de brev og bøker som Bibelen inneholder, ble skrevet under inspirasjon til lærdom og formaning for oss. Den aller største del av menneskeslekten har imidlertid valgt seg en gud som passer dem selv, eller de har satt seg selv over Gud og stilt seg utenfor hans myndighet. De ser ikke hvordan han under alle slags forhold beskytter og viser miskunnhet mot dem som hører ham til. Verdens mennesker frykter heller ikke Jehova, han som kan tilintetgjøre dem som motstår ham.

² Da Paulus skrev til Timoteus: «Jehova kjenner dem som hører ham til,» tenkte han på en situasjon som hadde oppstått mange hundre år tidligere. Det var noe som hendte i ørkenen nær Sinai, dit Moses hadde ført Israels barn da de forlot Egypts land. Det som hendte, var følgende: Korah, Datan og Abiram ble overmodige, og sammen med to hundre og femti av de israelitter som var ledere for folket, samlet de seg og protesterte mot Moses og Aron. De sa at de hadde fått nok av Moses og Aron, og at de ikke lenger hadde behov for deres tjeneste. De påsto at disse to menn hadde opphøyd seg over Herrens menighet. (4 Mos. 16: 1—3) Guds ord viser oss at det var Jehova som valgte Moses og brukte ham som sin mellommann og særlige tjener som skulle framholde hans vilje, og det ikke bare overfor konger, som i tilfellet med Farao, men også overfor Israels barn. Israelittene var blitt ført gjennom Det røde hav og beskyttet av den allmektige Guds hånd, og han hadde brukt Moses til å lede dem hele vegen, men til tross for alt dette var disse jødene imot Moses. Derfor sa Moses til denne onde klikken og hele Israels folk: «I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til seg; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til seg.» (4 Mos. 16: 5) De som har lest Guds ord, kjenner resultatet av den neste dags hendelser.

³ Beretningen forteller oss at Moses ga Israels barn beskjed om å trekke seg vekk fra boligene til disse uregjerlige individene, så de ikke sto i nærheten av dem. Han sa til dem: «Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noe av det som hører dem til, forat I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld!» (4 Mos. 16: 26) De som ikke ville bli besmittet av urettferdige gjerninger, gikk da vekk fra de steder Korah, Datan og Abiram bodde. Da Datan og Abiram kom ut av teltene sine og sto i inngangene med sine hustruer, sønner og små barn, da talte Moses til hele menigheten: «Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt meg til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det: Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt meg; men dersom Herren gjør noe som ikke før er hendt — dersom jorden lukker opp sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket [Sheol, AT], da vet I at disse menn har foraktet Herren.» (4 Mos. 16: 28—30) Og det var nettopp det som hendte. Grunnen ble borte under deres føtter, og de forsvant, slukt levende av den revnen som dannet seg. De fór ned i Sheol, graven, og så lukket jorden seg over dem, og de ble utryddet fra Israels barn. Ja, det er sant at «Jehova kjenner dem som hører ham til», og han er i stand til for evig å fjerne de urettferdige og dem som taler ondt, ved at han skiller dem vekk fra «dem som hører ham til».

⁴ Ved en annen anledning gjorde Jehova Gud det motsatte. Han tok sine rettferdige tjenere vekk fra de onde. Dette hendte i Lots tilfelle. Byene Sodoma og Gomorra var fylt med ondskap, og derfor befalte Gud sine engler å ta Lot, hans to døtre og hans hustru ut av den ugudelige byen. «Kom Lots hustru i hu!» Hun hadde ikke full tillit og tro på den befrielse Jehova Gud ga dem. Hun hadde sine interesser i den gamle tingenes ordning, og derfor så hun seg tilbake. Resultatet var at hun ble forvandlet til en saltstøtte. (1 Mos. 19: 1—26; Luk. 17: 28—32) Jehova kjenner dem som hører ham til, og han vil trofast holde sine løfter hvis vi retter oss etter hans befalinger.

⁵ Vi har en annen sann beretning i 1 Mosebok. Den begynner i bokens sjette kapitel, og forteller om en mann som hadde stor tro på Jehova. Han levde på en tid da forferdelige utsvevelser var alminnelig blant folk, og alle menneskers sinn var fylt med ondskap. Denne mannen var Noah. Sammen med ham sto hans tre sønner. Alle fire var gifte menn. De holdt seg rene fra den ugudelige verden, og fulgte Jehovas befalinger. Noah fikk beskjed om å bygge et skip. Det ville ta mange år å gjøre dette, og det ville være nødvendig for ham å ha tro, for dette skipet skulle bygges på tørt land. Det er intet i den bibelske beretningen som tyder på at skipet ble bygd i nærheten av en elv, for det sies at da regnet falt, vokste vannet «og løftet arken, og den ble hevet over jorden». (1 Mos. 7: 17) Noah må ha bygd arken på et sted hvor det var for hånden rikelig med gofertrær, som kunne hogges ned og formes til slik at han fikk bygd fartøyet i samsvar med Guds befalinger. (1 Mos. 6: 13—22) I alle de år byggingen pågikk, ga «rettferdighetens forkynner Noah» en tilbørlig advarsel til alle som levde ugudelig. (2 Pet. 2: 5) Da tiden var inne til at Jehova Gud skulle vise sitt mishag med de onde forhold som rådde på jorden, åpnet han himmelens sluser, og regnet øste ned i førti dager og førti netter. Jorden ble oversvømt med vann. Men Noah og hans hus og de dyrene han hadde fått befaling om å ta inn i den store arken, fløt på vannflaten. Jehova kjente dem som hørte ham til, og han bevarte dem gjennom denne store vannflommen som ødela den gamle verden.

⁶ Det går derfor helt klart fram av Herrens ord at de som avstår fra urettferdighet, kan vinne Jehova Guds gunst. Det var derfor Paulus sa til Timoteus: «Men likevel, Guds faste grunnvoll blir stående, og har dette segl: ’Jehova kjenner dem som hører ham til,’ og: ’La enhver som nevner Jehovas navn, avstå fra urettferdighet.’» (2 Tim. 2: 19, NW) Det er derfor nødvendig for enhver skapning som elsker livet, å legge «vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord». (2 Tim. 2: 15) Nå bør vi sky det tomme snakk fra dem som har så mye å si, men som ikke har Guds støtte. Slike mennesker ligner meget på Korah og de 250 gamle, innflytelsesrike menn blant israelittene. Alle disse menn kjempet mot Guds tjenere. Hva enkeltpersoner angår, må hver og én sørge for at han forstår Herrens ord, studerer det godt og fortsetter å framstille seg for Gud i tjenesten, så han kan holde prøve og bli godkjent. Det som teller, er at du utfører det arbeidet du blir satt til å gjøre. Hvis du gjør det som er rett i Herrens øyne, vil han velsigne deg rikelig, og du vil oppdage at du har overflod. Det gir tilfredsstillelse å tjene hvor som helst i Guds organisasjon! Når vi vender oss til all barmhjertighets Far og all trøsts Gud, stoler på Jehova og gjør hans vilje, da finner vi at store forråd av velsignelser ligger foran oss. En må virkelig være interessert i Guds arbeid og ønske å kjenne ham godt. «Jehova kjenner dem som hører ham til,» og det er klart at vi, hans skapninger, bør ønske å kjenne ham. Å gjøre det betyr evig liv.