Skal jorden ligge øde i tusen år?
«KOM nå og la oss snakke fornuftig sammen.» «Prøv alt, holdt fast på det gode.» (Es. 1: 18, KJ; 1 Tess. 5: 21) De kristne gjør klokt i alltid å gi akt på disse bibelske formaninger i sin søken etter sannheten. — Ap. gj. 17: 11.
Etter det noen tror, for eksempel Syvende-dags adventistene, «er det nåværende liv blitt gitt til mennesket som en prøve. Døden avslutter den». En «ransakende dom» som avgjør de enkeltes skjebne, vil finne sted før Kristi gjenkomst, og ved hans gjenkomst vil de rettferdige bli belønnet med himmelsk lykksalighet, de onde vil bli straffet med tilintetgjørelse og hele jorden vil bli lagt øde ved et stort jordskjelv.
Det blir videre påstått at jorden i denne øde tilstanden vil være den avgrunnen som Satan og hans demoner skal bli kastet i, og at de dermed blir bundet av en «omstendighetenes lenke». Når tusen år er gått, skal de hellige komme tilbake til jorden og de onde bli oppreist fra døden. De onde vil da under ledelse av Satan og hans demoner reise seg mot de hellige, og «i samme stund som angrepshæren skal til å kjempe sitt avgjørende slag, se, da kommer ild ned fra Gud ut av himmelen og oppsluker dem». Dette lærer adventistene.
HVORDAN SATAN BLIR BUNDET OG KASTET I AVGRUNNEN
Er en øde jord den avgrunnen som Satan og hans demoner skal kastes i? De som lærer dette prøver å bevise det med at det hebraiske ordet som er gjengitt med «dyp» i 1 Mosebok 1: 2 også kan oversettes til «avgrunn». «Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp [avgrunn].» Men at det hebraiske uttrykket i 1 Mosebok 1: 2 som blir gjengitt med «dyp» også kan oversettes til «avgrunn», kan ikke i seg selv anvendes som bevis for at den avgrunnen som er nevnt i Åpenbaringen 20: 1—3, og som Satan blir kastet i, er jorden. Og hvorfor ikke? Fordi det ikke finnes noe som helst bevis for at jorden og det dyp 1 Mosebok 1: 2 taler om, betegner ett og det samme.
I dag snakker vi om dypet når vi mener havet. Fortidens mennesker snakket om det som en avgrunn fordi det var så ufattelig dypt — det var bunnløst så vidt de kunne forstå. Det dyp som er nevnt i 1 Mosebok 1: 2 er utvilsomt det store frittsvevende vannhylster som omga kloden som en baldakin og ble skilt fra vannene på jorden, så atmosfæren eller «himmelhvelvingen» kunne bli dannet. (Se 1 Mosebok 1: 6, 7, 20) Legg også merke til at visse demoner ba Kristus om å la være å sende dem «ned i avgrunnen» den gang han var på jorden. Etter som de alt var på jorden, kunne det selvfølgelig ikke være den de mente med avgrunnen. — Lukas 8: 31.
Men hva er da den avgrunnen som Satan og hans demoner skal kastes i? Det er dødstilstanden, for også om Jesus ble det sagt at han var i avgrunnen mens han var død. (Rom. 10: 7) Det ville avgjort ikke ha vært nødvendig at en engel skulle komme fra himmelen med en lenke til denne avgrunnen og binde Satan hvis det ble gjort med en omstendighetenes lenke. (Åpb. 20: 1) Det er tydelig at det ikke er menneskene, men Djevelen som skal bli fjernet.
SKAL JORDEN VÆRE ØDE I TUSEN ÅR?
Finnes det noe bibelsk bevis for den påstand at jorden skal ligge øde i tusen år? Det er sant nok at Åpenbaringen 16: 18, 19 taler om et stort jordskjelv, men må vi absolutt trekke den slutning at det gjelder et bokstavelig jordskjelv all den stund det finnes så mange typisk symbolske uttrykk i andre deler av denne profetien? Legg også merke til at det falt et svært hagl (ikke bokstavelig hagl) etter jordskjelvet, og at menneskene spottet Gud på grunn av dette haglet. Dermed blir det vist at jordskjelvet ikke hadde tilintetgjort alle onde menneskeskapninger.
De som holder på læren om en øde jord, søker ytterligere støtte i de profetiene som finnes i Esaias 24: 1—6 og Jeremias 4: 23—28, der det står om at Jehova vil legge jorden øde og tømme den for mennesker. Et omhyggelig studium av disse profetiene vil imidlertid gjøre det klart at de fikk en bokstavelig oppfyllelse på ødeleggelsen av Judas land fra 607 til 537 f. Kr., en ødeleggelse som går igjen som tema i hele Jeremias’ bok. Følgende handler om gjenopprettelsen den gangen: «Så sier [Jehova]: På dette sted om hvilket I sier: Det er øde, uten mennesker og uten innbyggere og uten fe, skal det ennå en gang høres fryds røst og gledes røst.» — Jer. 33: 10—14.
Det går fram av sammenhengen at disse profetiene ikke lærer at hele jorden skal bli fullstendig tømt for menneskeskapninger. Legg merke til Esaias 24: 6: «Derfor fortærer forbannelse jorden, .... og det blir bare få mennesker igjen.» Og Esaias 24: 12—14 sier at det vil bli en ’etterhøst’ tilbake i byen som er lagt øde, og at «de skal oppløfte sin røst og rope med fryd; over [Jehovas] herlighet jubler de». Av Jeremias 4: 27 lærer vi: «En ørken skal hele landet bli; men jeg vil ikke gjøre aldeles ende på det.» Og vers 29 i det samme kapitlet viser at mennesker skal flykte inn i skogene og stige opp på fjellene. Hele jorden var ikke øde da miniatyroppfyllelsen fant sted i årene 607 til 537 f. Kr., og det vil den heller ikke bli når disse skriftstedene får sin større oppfyllelse i Harmageddon.
Hvorfor skulle jorden ligge øde i tusen år? Hva skulle det være godt for? Jorden ble jo ikke skapt til å være øde, men det var nettopp det som ville være tilfelle, i hvert fall hva de tusen årene angår, hvis den skulle ligge øde så lenge. (Es. 45: 18) Å påstå at de hellige skal dømme onde mennesker og engler og avgjøre graden av deres skyld og straff og at dette kommer til å ta tusen år, avslører bare svakheten ved deres oppfatning. Alle de onde vil alt ha blitt dømt skyldig i den grad at de fortjener tilintetgjørelse, og dommen vil være avsagt og fullbyrdet før de hellige begynner det tusenårige styre sammen med Kristus. Etter som adventistene samstemmer i at de ondes lønn er døden og ikke skjærsild eller evig pine, hvordan kan da straffen være av forskjellig grad? Døden er døden. Det er inkonsekvent å snakke om forskjellige grader av skyldighet hos dem som blir tilintetgjort.
Gud har fastsatt en dag da Kristus Jesus skal dømme verden, og de hellige blir hans meddommere. Denne dommens dag kommer til å bli tusen år lang, og regelen er at når Jehovas «dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet». (Es. 26: 9; Ap. gj. 17: 31; 1 Kor. 6: 1—4; 2 Pet. 3: 8) Hvem ville lære rettferdighet hvis jorden lå øde?
Bibelen viser dessuten at alle jordens slekter skal bli velsignet gjennom Abrahams ætt som består av både Kristus og hans legemes lemmer, de hellige. Hvis denne ætten skal tas opp til himmelen og så vende tilbake etter tusen år for å nyte jordens velsignelser, hvem er da alle jordens slekter som denne ætten skulle velsigne? — 1 Mos. 22: 17, 18; Gal. 3: 16, 29.
Og Åpenbaringen 20: 5, 6 viser at de hellige skal være konger og prester i tusen år. Hvem kan de herske over som konger i tusen år hvis jorden skal ligge øde i den tiden? Og hvem kan de tjene som prester hvis jorden på den tiden ikke har noen mennesker som trenger presters tjenester?
Legg også merke til at Bibelen ikke hevder at de som slutter seg til Djevelen i hans siste anstrengelse, blir løst eller oppreist fra døden sammen med ham. Det går derimot klart fram at han vil gå ut for å forføre dem som er på jorden når han blir løst, og det er underforstått at før han blir løst, vil det finnes mennesker på jorden som ikke er forført. — Åpb. 20: 7—10.
ÅRSAKEN TIL VANSKELIGHETEN
Vanskeligheten består øyensynlig i mangel på forståelse av at det ved Kristi gjenkomst også vil være en klasse mennesker på jorden i tillegg til de kristne som får en himmelsk belønning, og de onde som blir tilintetgjort. Bibelen inneholder rikelig med beviser for at det er to forskjellige og atskilte klasser som kommer til å bli frelst, den ene til himmelsk og den andre til jordisk liv. Jesus lovte i sannhet noen av sine etterfølgere en himmelsk belønning: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» (Luk. 12: 32) Se også Johannes 14: 1—3; 1 Korintierne 15: 35—54; 2 Peter 1: 4. Han snakket imidlertid også om «andre får, som ikke hører til denne sti», og han lot det ikke være tvil om at noen som var lik får ikke ville få den himmelske belønning. «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner; men den minste i himlenes rike er større enn han.» Men det er klart at Gud ikke vil unnlate å belønne en slik trofast tjener som døperen Johannes. Hvordan vil han bli belønnet? Med en oppstandelse til liv på jorden. — Salme 115: 16; Matt. 11: 11; Johannes 10: 16.
Jesus sammenlignet denne verdens ende med vannflommens tid. (Matt. 24: 37—39) Vannflommen renset jorden akkurat som Harmageddon kommer til å gjøre det i nær framtid. Et forholdsvis lite antall rettferdige ble spart den gangen, og på samme måte vil et forholdsvis lite antall rettferdige bli spart nå, nemlig de som søker saktmodighet og rettferdighet. De som overlevde vannflommen, fikk i oppdrag av Gud å bli mange, det samme oppdrag som opprinnelig ble gitt til Adam og Eva, og Han vil på nytt gjenta det til dem som overlever Harmageddon. Etter vannflommen fikk Satan snart fordervet menneskeslekten, men etter Harmageddon vil han være bundet og ute av stand til å gjøre det samme da. — 1 Mos. 1: 28; 9: 1; 10: 8; 11: 1—9; Sef. 2: 1—3.
En annen vanskelighet i forbindelse med læren om en øde jord, er mangelen på forståelse av den store forskjellen mellom åndeskapninger og menneskeskapninger. Bibelen forsikrer oss om at de himmelske skapninger er langt høyere enn menneskeskapningene og ikke engang kan ses av dem. Et menneske har ikke engang idé om hvordan en åndeskapning ser ut. (Ap. gj. 26: 13, 14; 2 Mos. 33: 20; 1 Kor. 15: 40—54) Kristus ga avkall på himmelsk herlighet og ble en menneskeskapning. Han ba om at Gud måtte herliggjøre ham med den herlighet han hadde hos Faderen før verden var til. Paulus forsikrer oss om at Gud høyt opphøyde ham til en stilling som endog var høyere enn den han hadde hatt før. Kan vi tenke oss Kristus i en menneskelig skikkelse nå? Og hvis hans etterfølgere skal bli lik ham, vil da ikke også de bli herlige åndeskapninger? Og kan vi i tilfelle tenke oss at de vil bli degradert eller fornedret til menneskelige forhold og legemer og må nøye seg med å tilbringe evigheten slik etterat de i tusen år har eksistert som herlige åndeskapninger i det himmelske rike? — Rom. 2: 7; Joh. 17: 5; Fil. 2: 5—11; Hebreerne 1 og 2.
Men noen vil spørre: Hvis de 1000 årene skal brukes til å dømme de levende og døde, hvorfor sier da Åpenbaringen 20: 5 at «de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var til ende»? Vær først og fremst klar over at alle moderne oversettelser utelater ordet «igjen». Se Moffatt, Goodspeed, Amerikansk standard oversettelse, Weymouth, Den nye verdens oversettelse, Lyder Bruns norske overs., osv. Legg også merke til at det ikke står at de andre døde ikke oppsto før de tusen år var til ende, som om det skulle være tusen år mellom den første oppstandelse og menneskehetens alminnelige oppstandelse. Det står ganske enkelt at de ikke ble «levende» før de tusen år var til ende.
Hensikten med Kristi tusenårige styre er å gi liv til menneskeheten. Men selv om de er oppreist fra de døde, er de ikke virkelig levende i Guds øyne. De blir ikke fullkommengjort, har ikke fullt ut fått gagn av gjenløsningen og får ikke rett til livet før de har bevist sin verdighet til evig liv ved å bestå den endelige ustraffelighetsprøve de vil bli satt på når Djevelen og hans demoner blir sloppet løs. Bibelen omtaler gang på gang syndere som døde mennesker selv om de ikke er det i virkeligheten. «La de døde begrave sine døde.» «Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder.» — Matt. 8: 22; Ef. 2: 1.
HÅP FOR DE DØDE
Hvis det er sant som det blir påstått at ’det nåværende liv blir gitt til mennesket som en prøve og at døden avslutter den’, hvilken skjebne vil da ramme alle de hedningene som aldri har levd under noen domsperiode og aldri har fått anledning til å høre om Gud, Kristus og de ti bud? Hvis det blir argumentert med at de alle vil bli frelst på grunn av uvitenhet, hvorfor kunne da ikke like godt hele menneskeheten bli holdt i uvitenhet slik at alle kunne bli frelst? Alle disse vanskelighetene løser seg selv når vi forstår hva Kristi tusenårige styre skal gjøre for dem som ikke har levd i en av Guds spesielle domsperioder i forgagne tider.
Summen av dette blir: Bibelen viser at Kristus Jesus vil tilintetgjøre alle onde, synlige og usynlige, i Harmageddon-slaget, som ifølge Bibelens profetier ikke er langt borte. Samtidig vil Satan og hans demoner bli bundet for tusen år i den avgrunnen som dødstilstanden eller ubevisstheten er. De som overlever slaget vil få det privilegium å være fruktbare og bli mange og oppfylle jorden og legge den under seg. I den tiden skal de hellige herske med Kristus i himmelsk herlighet og være med på å dømme verden med rettferdighet og velsigne alle jordens slekter. Da vil de urettferdige som er i Guds erindring, i minnegravstedene (men ikke de som med vilje er ugudelige, for deres navn skal råtne bort), bli oppreist. De vil da få anledning til å lære rettferdighet etter som de ikke tidligere er blitt berørt av Jehovas fordømmelse. — Joh. 5: 28, 29, NW; Ordspr. 10: 7.
Ved slutten av de tusen årene vil alle som er i gravene ha kommet fram, og menneskene vil ha lagt jorden fullstendig under seg, de paradisiske forholdene vil være gjenopprettet, og den vil være fylt med rettferdige skapninger. (1 Kor. 15: 24—28) Da vil Satan og hans demoner bli løst for en kort stund for å prøve alle som er på jorden. De som svikter i den prøven, blir tilintetgjort sammen med Djevelen og hans demoner. Alle som blir igjen, vil da være fullkommengjort og ha rett til livet, og da vil de være levende i ordets videste forstand. Da vil det aldri mer være noen død som skyldes arvesynden fra Adam, og det vil heller ikke være sorg eller skrik eller pine, for alle tidligere ting vil ha veket bort. (Åpb. 21: 4) Jorden kommer derfor ikke til å ligge øde i tusen år, men vil bli spekket med muligheter, virksomhet og velsignelser.