De største optimister

«Men den fullstendige ende på alle ting er kommet nær.» — 1 Pet. 4: 7, NW.

JEHOVA er den største optimist i universet, og hans inspirerte bok, Bibelen, er fylt med optimisme fra begynnelsen av 1 Mosebok til slutten av Åpenbaringen. Hans vitner, som det har vært en sammenhengende rekke av i de foregående seks tusen år, er de største optimister som finnes på jorden nå i den siste halvparten av det tyvende hundreåret.

² «Å nei,» innvender noen, «dere forkynner jo det mest pessimistiske budskap på jorden. Særlig i de siste sytti årene har dere forkynt verdens ende. Kan noe være tristere og mer pessimistisk enn det? Og som en naturlig følge av det vil dere ikke slutte dere til verden i dens tiltak for å holde sammen og i dens humanitære tiltak for å bedre menneskenes materielle og sosiale kår. Hva rett har dere til å kalle dere de største optimister som finnes?»

³ Vi har all rett til det. Med større alvor enn noensinne tar vi i dag opp den kristne apostel Peters ord: «Men den fullstendige ende på alle ting er kommet nær. Vær derfor sunne i sinnet, og vær våkne med tanke på bønnene.» (1 Pet. 4: 7, NW) Men det at vi aksepterer det faktum at enden på alle ting er kommet nær, gir oss ikke følelsen av at vi ikke mer har noe å leve for. Det får oss ikke til å miste all interesse for livet, så vi trekker oss tilbake fra forbindelsen med det menneskelige samfunn og slår oss ned som eremitter på ensomme steder eller går i kloster og driver omkring uten å gjøre noe annet enn å be. I virkeligheten får det oss til å forstå at vi har uhyre meget å leve for, ja, det gir oss en oppmuntring til å leve. Det at vi venter at denne verden snart skal ende, betyr nemlig at vi ser fram til at en ny verden skal begynne, der de vidunderligste livsmuligheter vil være til stede. Det er ikke en falsk, ubegrenset optimisme, for den er basert på Guds eget ord.

⁴ Det er faktisk denne verdens mennesker som gir uttrykk for pessimisme, for de har ikke noe håpefullt å se fram til. De fryktelige muligheter har gjort dem nøkterne, og de kommer med forslag av verdensomfattende art for hva som bør gjøres for å hindre at det verste skal skje. Under overskriften «Atomforskere støtter verdensunion» sa en avisartikkel som var datert Los Alamos, New Mexico, 28. april: «Her på stedet, hvor det blir framstilt atomvåpen, finnes det en sterk bevegelse for en verdensregjering. Mange vitenskapsmenn ved statens forskningslaboratorium hevder at det de holder på med, kan bety enden for den sivilisasjon vi kjenner i dag, hvis man ikke finner et middel til å kontrollere atomvåpen og hindre krig. ... Mange av vitenskapsmennene her er enige i at det er nødvendig med en verdensregjering for å kunne kontrollere atomkraften, men de er uenige om hva som er den beste metode til å oppnå dette.» — New York Times, 29 april 1951.

⁵ Det er blitt nødvendig å lage tilfluktsrom under jorden. Som følge av dette er det mange verdslige mennesker, som ikke forstår Bibelen, som venter at menneskeslekten vil bli drevet tilbake til huleboerstadiet ved at det blir brukt atomvåpen og andre dødbringende midler til masseødeleggelse. Noe slikt ville jo unektelig være et stort tilbakeskritt for sivilisasjonen. Men likevel er det krigsvitenskapen som tar lederplassen i den menneskelige tenkning verden over. Virkningen av dette er at utallige mennesker mister tiltakslysten. Det gjør dem bare interessert i å leve i nuet og få mest mulig ut av det, enten de nå går fram på en rett eller urett måte.

⁶ At de som er vitner for Jehova, forstår at denne verden med raske skritt nærmer seg sin ende, får imidlertid ikke dem til å vandre uten noe mål i livet eller til å la hendene synke. Nei, det driver dem til handling, til en mer intens virksomhet for Guds sak enn noensinne før. Se på Djevelen, sier de, som er blitt kastet ut av himmelen og ned til jorden etter at Guds rike ble født i himlene i 1914. Det profetiske synet i Åpenbaringen 12: 12 sier om ham: «Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere i stor vrede, for han vet at han har en kort tidsperiode.» (NW) Satan Djevelen blir drevet til handling, i avsindig raseri, fordi han skjønner at denne verdens ende er kommet nær og at han bare har en kort tid tilbake før «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» kommer. Han er derfor ute for å gjøre all den skade han kan på jorden, for å få menneskene til å bli bitre og motstå Gud, slik at når han, Djevelen, blir slått ned i ødeleggelsen, skal hele menneskeheten gå under sammen med ham. Hans onde hensikt er at Jehova Gud, når Han har vunnet seier i Harmageddon-slaget, ikke skal ha noen på jorden å utøve sitt universelle herredømme over. Når dette er den virkning det har på Djevelen, da blir Jehovas vitner så meget mer drevet til uvanlige anstrengelser ved forståelsen av at Djevelens verden er nær sin ende.

⁷ Selv religiøse geistlige i kristenheten er tvunget til å innrømme at Jehovas vitner, trass i sin overbevisning om verdens snarlige ende, viser større nidkjærhet for kristent arbeid enn presteskapet og deres religiøse hjorder gjør. De er de største optimister som finnes på jorden i dag.